Gå til sidens hovedinnhold

Den lille idrettsstjerna er uskyldig, hun vet knapt om ressursbruken oppover i systemet

Artikkelen er over 5 år gammel

Når alt kommer til alt, dreier det hele seg om penger, skriver Odd A. Strømnes om etiske gråsoner, ressursbruk og omdømmesvikt i norsk idrett.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

                                                     

Norges Idrettsforbund og olympiske komité har godt over to millioner medlemmer. Med andre ord er det mange som kan ha meninger om norsk idrett innenfor det systemet. Men det er muligens vel så mange utenfor rekkene som har klare oppfatninger om idrettens anseelse.

Som tidligere idrettspolitiker, og fortsatt sånn passe sportsinteressert, følger jeg naturlig nok med i det som rører seg innen bevegelsen sportslig sett. Idrettsetikk vil jeg hevde interesserer meg sterkt. Og jeg er ikke alene, viser det seg.

Utviklingen her har i den senere tid gitt mange vann på mølla. Det har skjedd ting som ikke akkurat har styrket idrettens anseelse. Lille Norge, med verdensstjerner innen skisport, har i våre sinn stått for ærlighet og redelighet innenfor så vel trening som konkurranser. Har vi tapt for en og annen utlending, har muligens stygge tanker gått gjennom hodene på noen hver. Hvordan er det mulig å slå oss?

En tilsynelatende uskyldig leppesalve kan altså få de alvorligste følger. Spekulasjonene florerer, ikke minst i utlandet. Hva er det Norge driver med? Har man drevet med alvorligere ting også, kanskje?

Før salveproblematikken har vi fått innblikk i medisinbruk med og uten forstøverapparat. Vi har hørt om lukkede rom i en smørebuss så fin som den flotteste turistbuss. Hvilke andre land har råd til slik luksus?

Når vi så får høre at man fortsatt vil benytte seg av forstøverapparat – inntil et forbud foreligger, har man sannelig noe å ta i. Unge løpere på topplanet sier de har benyttet det, selv de uten astmaproblemer. Det er grunn til å frykte at flere vil benytte seg av tilbudet i håp om å bedre sine resultater. Her beveger man seg virkelig i en gråsone, som det så fint heter.

På Idrettstinget i 2015 var det diskusjoner nok en gang om bruk av høydehus blant annet. Vedtaket som der ble fattet – enstemmig – sier: NIF anser at bruk av høydehus og kunstig tilførsel av oksygen og andre gasser er uforenlig med idrettens verdier………. Likevel synes det altså som om enkelte ledere/utøvere er villige til å balansere på noen grensestener.

Når alt kommer til alt, dreier det hele seg om penger. En internasjonal seier kan gi millioner i sponsorinntekter. Det så vi i forbindelse med Skiforbundets innrømmelse, da de mente å ha forledet en toppløper med astmaproblemer. Millionene som var innkassert i forbindelse med seirene rundt om ble inndratt av FIS, men NSF sa seg villig til å dekke de tapte pengepremiene.

Vil de fortsette i samme lei, kan forbundets kasse snart gå tom. Og apropos penger – en alpinist anlegger sak i millionklassen mot NSF på grunn av forbundets nei til en privat sponsor. Litt av en utvikling!

Besteforeldre og andre småsponsorer mister kanskje lysten til å kjøpe lodder, julekalendere og dopapir til inntekt for næridretten? Skjer det, er vi virkelig på glattisen.

 

Det kan virke som om man ønsker å tøye strikken lenger og lenger innen de såkalte gråsonene. Regelverket må stadig endres. Innen hoppsporten har vi opplevd flere ganger diskvalifikasjoner på grunn av for store hoppdresser. Man får da inn mer luft og kan fly lenger.

Siste nytt der i gården er at man nå må sy en søm rundt magen for å hindre luftgjennomstrømningen, hvis jeg har forstått det rett. Innen langrenn – nytt av året – skal forholdet mellom skiløperens lengde og stavenes lengde nå måles før start. Det skal noe til å henge med i svingene.

Apropos pengebruken innen idretten. Fotballen skaper stor glede og entusiasme for store og små. Flere av oss synes nok det flyter litt for mange kroner innen den idretten også. Mange av oss foreldre vet hvordan grasrota har slitt – og sliter – for å skaffe penger til idretten sin, for at våre håpefulle skal få oppleve gleden ved å være innen fellesskapet.  

I den forbindelse kommer vi ikke unna lønnen til fotballtrenere rent generelt, og spesielt sluttpakkene til enkelte etter å ha blitt sparket. Hvor kommer de pengene fra, spurte en journalist nylig på en pressekonferanse. Ligger de gjemt i en skuff, spurte han. Ikke så rart man spør, når man vet hvordan grasrota sliter for å holde hjulene i gang.

Mye kan sies om idrettsglede for deltagere og ikke minst oss sofatittere. Vi tilårskomne skjønner ikke så mye av alt som kommer frem innen doping og andre uhumskheter, men penger har vi litt greie på.

Besteforeldre og andre småsponsorer mister kanskje lysten til å kjøpe lodder, julekalendere og dopapir til inntekt for næridretten? Skjer det, er vi virkelig på glattisen.

Men snart ringer det på døra vår igjen. I all slags vær står en liten gutt eller jente fra det lokale idrettslag utenfor og spør om vi vil kjøpe julekalenderen til inntekt for laget sitt. Grasrota ber om hjelp, mens toppene svever videre. Og mang en bestefar husker fortsatt alle de gode minnene fra han selv var aktiv, kanskje til og med fra løkka der papirballen gjorde nytten under krigen.

Så i et håp om et godt liv også for den oppvoksende slekt, blar han nok opp kronene som ungene ber om. Den lille idrettsstjerna vet knapt om ressursbruken oppover i systemet, så hun er uskyldig.

Så kan bestefar sette seg i godstolen igjen og håpe at sportsnyhetene den kvelden ikke drar frem altfor mange dårlige nyheter.

Uten tvil – idrettsbevegelsen har sannelig problemer nå med sitt omdømme overfor idrettselskere – gamle som unge.

Les også

Norge har vel egentlig aldri vært gode i fotball

 

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.