Familiens åpenhet gjør Ari Behns selvmord synlig, medienes omtale krever varsomhet og verdighet

– Dekningen etter nyheten omAri Behns død fikk et voldsomt omfang, og beveget seg mot en romantisering av et vondt samfunnsproblem., skriver Gunnar Bodahl-Johansen.

– Dekningen etter nyheten omAri Behns død fikk et voldsomt omfang, og beveget seg mot en romantisering av et vondt samfunnsproblem., skriver Gunnar Bodahl-Johansen. Foto:

Av

– Respekten for døden krever varsomhet og verdighet, men ikke usynlighet, heter det i denne utgaven av Bodahl på en lørdag.

DEL

Bodahl på en lørdag

Jeg kjente ikke Ari Behn. Jeg møtte ham en gang på Hankø Fjordhotell der Henning Forsberg presenterte meg for ham. Ari Behn ba om min e-postadresse for eventuelt å kunne diskutere presseetikk med meg, men jeg hørte aldri noe fra ham. I notatet «Kjendis- og sjekkheftejournalistikken i Norge», som jeg skrev på oppdrag fra Norsk Presseforbund i 2007, omtales Ari Behns inntreden i kongefamilien slik: «Da Mette-Marit Tjessem Høiby og Ari Behn banket på Slottets dør, inntraff det noen betegner som «kjendisjournalistikkens gullalder». Her fikk man ikke mindre enn to nye medlemmer av kongefamilien med en broket fortid.»

I årene som fulgte, ble Ari Behn utsatt for stor oppmerksomhet fra mediene. Ikke bare som medlem av kongefamilien, men også som Ari Behn. Det var vanskelig å skille de to rollene, men Ari Behn var også seg selv, ikke bare et medlem av kongefamilien. Noen mener han ble mobbet, og at den brede omtalen etter hans død, er pressens avlat overfor Ari Behn. Uansett er det er ingen overdrivelse å si at Ari Behn var en omstridt person, noe han selv bidro til.

Familiens åpenhet, legitimerer ikke medienes hemningsløshet.

Med sjamanens entre som Märthas nye kjæreste, kom Ari Behn i et nytt lys. Da sjamanen gjestet Holmenkollen kapell 1. juledag som en del av kongefamilien - og tilsynelatende også som en del av prinsessens kjernefamilie – var mediene på plass for å viderebringe nyheten. Da den dypt tragiske nyheten om at Ari Behn hadde avsluttet sitt liv kom få timer senere, vendte all oppmerksomhet – og sympati - seg mot Ari Behn. På en nyhetsfattig dag og uke, ble den triste hendelsen også en mediesak, med voldsomme dimensjoner.

Det finnes hendelser i samfunnet som forsterkes – og endog endres – gjennom måten mediene dekker hendelsene på. Fordi mediene er en aktør på sin egen arena, kan mediene skape en ubalanse mellom virkeligheten slik de fleste av oss opplever den, og virkeligheten slik den fremstilles i mediene. Det undergraver medienes troverdighet. Dessuten vil dekningen også kunne ramme den verdighet og det alvor døden må og skal møtes med.

At Ari Behns familie var åpen om at han selv valgte å avslutte livet, fortjener vår respekt. Det koster å gjøre det, men det hindrer spekulasjoner og ryktespredning om hvordan han døde. Det gjør også at mediene står friere til å omtale hendelsen. Men bærebjelken i presseetikken er at det skal legges vekt på «saklighet og omtanke i innhold og presentasjon», for å beskytte de pårørende mot skadelig publisitet (punkt 4.1). Det understrekes også at mediene skal omtale selvmord (og selvmordsforsøk) med varsomhet, og skal unngå beskrivelser som kan «utløse selvmordshandlinger» (punkt 4.9).

I skjæringspunktet mellom den nødvendige og berettigede omtalen, og ønsket om å skape oppmerksomhet om egen publisering, er det i mange situasjoner svært vanskelig å manøvrere. Ikke minst fordi perspektivet i redaksjonene kan bli så kort at man ikke alltid klarer å overskue virkningene reportasjer og kommentarer kan ha på lengre sikt.

Ved inngangen til livet møtes vi med glede og forventning. Vi er hjelpeløse, men blir tatt godt hånd om. Mange forlater også livet med sine nærmeste rundt seg. De som tar sitt eget liv, gjør det som oftest i en dyp og fortvilet ensomhet. Tanken på situasjonen de er, sinnstilstanden da de gjør sine forberedelser og ikke minst øyeblikket da de avslutter livet, smerter voldsomt. Respekten for døden krever varsomhet og verdighet, men ikke usynlighet. Behn-familiens åpenhet gjør Ari Behns selvmord synlig, medienes omtale krever varsomhet og verdighet. Det er alene medienes ansvar.

I løpet av tiden jeg har jobbet i pressen, har det blitt større åpenhet om ulykker, død og selvmord. De offentlige minnehøytideligheter vi fikk etter alvorlige ulykker - og også etter kjente menneskers død – har synliggjort døden som en naturlig del av livet. Men mediene må vokte seg for ikke å gjøre det dypt private til en offentlig beskuelse. Mediedekningen etter nyheten om Ari Behns død fikk et voldsomt omfang, og beveget seg mot en romantisering av et vondt samfunnsproblem. Familiens åpenhet, legitimerer ikke medienes hemningsløshet.

Det er tragisk når et livsløp brutalt avsluttes. Noen ganger er livet uutholdelig, sa kongen i sin nyttårstale. Det minner oss om hvor skjørt livet er. Vi ønsker hverandre et godt nytt år. Men vi vet at det ikke blir slik for alle. Ari Behns barn og øvrige familie måtte starte 2020 med en erkjennelse av at livet var ugjenkallelige for en de var så inderlig glad i.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags