Døden – livets lærer?

Høstløv på kald snø: – Døden kan gi oss større trygghet ved å bevise at mennesket ikke har allmakt, skriver Per Fugelli.Foto: Colourbox

Høstløv på kald snø: – Døden kan gi oss større trygghet ved å bevise at mennesket ikke har allmakt, skriver Per Fugelli.Foto: Colourbox

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Jeg tror døden kan lære oss å leve bedre, skriver Per Fugelli.

DEL

Kronikk 

Her er to sikre holdepunkter i et menneskeliv:

1. Du blir født.

2. Du dør.

Fødselen feirer vi med jubel og glade meldinger. Døden gjemmer vi bort i fengselet for forbudte ord. Tidsånden innbyr til ærlighet, åpenhet og godtaking. Men døden får ikke være med ut i åpne landskap. Hvorfor? Hva kommer det av at vi holder oss med et siste tabu: Døden? Min beste forklaring er formulert av Susan Sontag: «For dem som verken har noen religion hvor de kan søke trøst når det gjelder døden, eller har noen følelse av at døden er naturlig, er døden et motbydelig mysterium, den siste krenkelse, den ting som ikke kan kontrolleres. Den kan bare benektes.»

Per Fugelli.

Per Fugelli.

La oss dele nysgjerrighet på dette spørsmålet: Hva ved menneskesyn, politikk og maktfordeling i Norge 2015 får oss til å fremmedgjøre og fortrenge døden? Jeg tror vi tåler døden så dårlig fordi den stiller skumle spørsmål ved de verdiene vi bygger det moderne livet på. Døden er en truende motmelding til selve livsinnholdet i den moderne konkurranseøkonomien. La meg forklare denne muligheten:

Høyere, raskere, sterkere.

Livet i Norge nå er preget av det olympiske motto: Høyere, raskere og sterkere. Å være all time high, effektiv og produktiv hele tiden, å være blant vinnerne er skaperen av det stolte Jeg’et ditt. Prestasjonskulturen bærer med seg forakt og frykt for svakhet. Døden er ekstremformen av svakhet. Her kommer en gradient til syne: Tiden dyrker ungdom, frykter sykdom, forakter alderdom og hater død.

Kollektiv ADHD.

Kjennetegn nummer to ved det moderne livet er aktivisme. Det må skje noe. Mennesket er stundesløst. Livet i konkurranseøkonomien er så fylt av handling at det aldri oppstår et fredsrom hvor Jeg og Døden kan samtale. Livet under kapitalismen er så fylt av infotainment, av VG-tøv og TV-vås og Se og Hør-glam at det aldri oppstår et fordypningsrom hvor Du og Døden kan bli venner. Vi lider av kollektiv ADHD. Vi frykter stillheten. Døden er den evige stillhet.

Dansen rundt gullkalven.

Kapitalismen forfører oss til å bygge selvet og livet med ting. «I shop therefore I am», sto det på en bærepose i London forleden. Hvis du er det du eier og stiller deg ut med, taper du deg selv når du dør, for du kan ingenting ta med deg dit du går. Døden provoserer, fordi den avslører rikdommens tomhet.

Valgfrihet.

Valgfrihet er et av markedsøkonomiens smykker. Mennesket skal ha rett til å velge – uten grenser. Døden brøler at valgfrihet ikke er sant. Døden, sier Heidegger, umuliggjør alle våre muligheter. Derfor provoserer døden opsjonssamfunnet.

Allmakt?

Nå-samfunnet bekjenner seg til overtro på forstanden. Hvis vi bare investerer nok milliarder kroner og hjerneceller, kan vi forstå det hele. Vitenskap, logikk og teknologi skal styre liv og land. Med flinkhet, plikt og plan kan vi kontrollere tilværelsen, er en av tidens populære løgner. Vi lever i en fix-it kultur hvor vi forventer at profesjoner og teknologier kan fikse alt, også døden. Men så kommer døden, den evige anarkist, og henter mennesker tilfeldig. Så kommer døden inn i denne databasen vi har gjort livet til, og avkrever respekt for Mysteriet. Døden truer vår rasjonalitet. Beruset av fremskritt i vitenskap og teknologi har menneskene blitt stormannsgale. Vi har en forestilling om allmakt. Mennesket er sjefen, innbiller vi oss. Mennesket kan bestyre naturen, designe livet, kontrollere samfunnet. Men så kommer døden, demonstrerer sin overmakt og hensetter mennesket i litenhet.

Bakgrunn

  • Per Fugelli holder tirsdag foredrag på Litteraturhuset om hvordan vi mennesker møter døden.
  • Denne kronikken bygger på boken «Døden, skal vi danse».
  • Aktuell med boken «Sitater av Per Fugelli».

Menneskebildet er i ferd med å bli et idealbilde, et glansbilde. Det moderne mennesket vil være bedre enn vel. Livet skal være perfekt, uten fare og ubehag. Døden er det endelige oppgjør med null-visjonen. Døden er den totale og uunngåelige feil. Døden avslører det 21. århundrets store dekkoperasjon: Livet skal være uten flekker og feil.

Narrenes skip.

Markedets overmakt gjør Norge til Narrenes skip. Familier, arbeidsplasser og nabolag blir omskapt til forfengelighetens markeder. Vi pynter, perfeksjonerer og forfalsker oss for å fremstå som kloner av supermann og superkvinne. I døden er maskespillet over. Døden skremmer ved å kreve ærlighet og ekthet.

Gudene ligger døde på lærdommens torg?

Det moderne mennesket har langt på vei gått bort fra Gud. Døden minner oss om denne flukten. Bare ved å holde døden på avstand, kan vi holde vreden fra en forsømt Gud unna.

Jeg tror døden kan lære oss å leve bedre. Med døden som rådgiver kan vi forstå at det gode liv krever samliv med ufullkommenhet, svakhet og sårbarhet. Døden kan også veilede mennesket til bedre likevekt mellom arbeid og hvile, plikt og lyst, orden og lek. Døden kan minne oss på at meningen med livet blir ikke større på Super’n eller på Paradise hotell. Døden kan gi oss større trygghet ved å bevise at mennesket ikke har allmakt, jorden er ikke himmelen, eller som kloke folk på Værøy og Røst sier: Høvedsmannen er et annet sted.

Døden avslører det 21. århundrets store dekkoperasjon: Livet skal være uten flekker og feil.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags