Et langsomt farvel med en dement far

– Vi hadde trengt hjelp fra folk med erfaring og innlevelse, men tok aldri kontakt. Jeg håper andre kan lære noe av våre feil, skriver Helene Sandvig om  tiden da hverdagen med faren gikk sin skjeve gang.

– Vi hadde trengt hjelp fra folk med erfaring og innlevelse, men tok aldri kontakt. Jeg håper andre kan lære noe av våre feil, skriver Helene Sandvig om tiden da hverdagen med faren gikk sin skjeve gang. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

NRK-journalist Helene Sandvig holder foredrag på Litteraturhuset mandag: – Jeg forteller min historie for å dele erfaringer med andre i lignende situasjon, og gi et språk til sykdom, tap og død.

DEL

Kronikk

Jeg har over 20 års fartstid som helsejournalist. Det er ikke ofte jeg har følt meg hjelpeløs og avmektig i jobben min. Da faren min fikk demens, ble det annerledes.

Hva sier du til pappaen din, når du hekter armen din rundt hans for å lede ham til legene som i skrift og tale skal avsløre hans største frykt: Journalisten Helge Sandvig er ikke i stand til å ta vare på seg selv, han vet ikke sitt eget beste, han har demens. Diagnosen som sakte, men sikkert ville forvandle ham og før eller siden gjøre ham prisgitt andres omsorg og pleie. Pappaen min som hadde reist verden rundt. Møtt keisere og indianere, som hadde dykket etter skatter på havets bunn. Som i hele sitt yrkesaktive liv som journalist hadde løftet frem mennesker og historier som Aftenpostens lesere ikke kjente fra før. Med sylskarp penn kjempet han mot slaveri og for menneskerettigheter. Også da mammaen vår ble feilbehandlet to ganger som kreftpasient, sto han sammen med henne mot systemet og vant. Denne mannen, pappaen min, besto ikke legenes klokketest og han var ikke i stand til å gjenfortelle hvordan rekkehusleiligheten hans så ut. Hjemmet han hadde fostret fem barn og elsket en kone i, i over 50 år.

Det høres sikkert både feigt og rart ut, men selv etter at pappa ble fratatt lappen og hadde fått diagnosen vaskulær demens, klarte jeg aldri å si ordet demens høyt mens pappa var i rommet.

Da søsteren min og jeg fulgte pappa til legene denne solfylte augustdagen i 2012, hadde han vært syk i to år allerede. Pappa hadde fylt 80. Til vår store fortvilelse bodde han fortsatt hjemme. Selv med hjemmesykepleie tre ganger om dagen følte vi oss ikke trygge. Vi var livredde for at han skulle falle i trappa, starte brann, vi bekymret oss for om han fikk i seg nok mat, om han var ensom, om han tok medisinene sine. Jeg har fire søsken, en tvillingsøster og tre eldre brødre. Jeg har ofte tenkt på alle dem som er alene om omsorgen for en syk mor eller far.

Vi søsknene organiserte oss etter hvert i en slags vaktordning for å passe på pappa. Vi handlet, lagde mat, ordnet i huset, vasket klær, fulgte med på om han tok medisinene sine, sørget for at regninger ble betalt, at han kom seg til lege- og tannlegetimer. Vårt store dilemma, var at pappa ikke erkjente, eller ville innse at han var syk og trengte hjelp.

I månedsvis prøvde vi å motivere ham for både dagsenter, omsorgsbolig, eller i det minste til å la hjemmesykepleierne få hjelpe ham med mat og personlig hygiene. Hver gang svarte han med å bli stram i maska. Jeg kjenner det fortsatt i magen når jeg tenker tilbake på hvor ubehagelig det var å snakke med pappa om at han trengte hjelp. Jeg husker at jeg fant frem nummeret til en hjelpetelefon for pårørende, demenslinjen, men lot være å ringe. Jeg tenkte at vi tross alt var fem søsken og at det sikkert kom til å ordne seg etter hvert. Det gjorde det ikke. Jeg angrer fortsatt på at vi ikke ba om hjelp før.

Demens er en vanskelig sykdom. De første tegnene kom stille, snikende, som tåka over Sunnmørsalpene. Å skille sykdom fra normal alderdomssløvhet var ikke så lett i starten. Han husket dårligere, glemte avtaler og bursdager, rotet med nøkler og virket ikke like interessert i oss og verden utenfor som før, men jeg tenkte det like gjerne kunne handle om at han begynte å bli gammel og sløv. Han nærmet seg tross alt 80.

Det var først da vi oppdaget at han ikke lenger klarte å lage kaffe, at det ikke var mat i kjøleskapet fordi han ikke klarte å handle, at TV-en aldri sto på mere fordi han ikke skjønte av- og på-knappene, at han ikke bare hadde en dårlig dag med forvirring og bråsinne, at det gikk opp for oss at faren vår var syk. Da all elendigheten toppet seg med at pappa kræsjet fem biler på vei ut av et kjøpesenter i Oslo, skjønte vi for alvor at noe måtte gjøres før det skjedde en alvorlig ulykke. Pappa var blitt en fare for seg selv, men også andre.

Det høres sikkert både feigt og rart ut, men selv etter at pappa ble fratatt lappen og hadde fått diagnosen vaskulær demens, klarte jeg aldri å si ordet demens høyt mens pappa var i rommet. Ansikt til ansikt med pappa fikk jeg meg heller aldri til å spørre hvorfor han ikke lagde seg kaffe mere eller hvorfor han ikke så på TV lenger. Hvorfor gjorde jeg ikke det, egentlig? Spørsmålet ville vært ufarlig, åpent og undrende, uten antydninger om at han ikke lenger mestret. Men jeg følte at pappa ikke var klar for å innrømme noe som helst, at han var redd for å bli avslørt, redd for å miste maska. Jeg fryktet at spørsmålet ville gjøre ham forlegen, avsløre utilstrekkeligheten han sikkert fryktet. Han hadde alltid vært sterk når vi var svake.

Jeg tror alt hadde vært lettere hvis pappa hadde hatt satt ord på ting han ikke mestret lenger. Så lenge han ikke gjorde det, klarte ikke jeg å pirke borti selvfølelsen hans. Han var en stolt mann. Det gjorde alt vanskeligere. I tillegg drev livet mitt i strømmen. Hverdagen med tre små barn gikk med tunga ut av munnen. Å bli omsorgsperson for sin egen far midt i en hektisk småbarnsfase passet dårlig. Jeg manglet overskudd og handlekraft og dagene fløy av sted.

Altfor lenge gikk hverdagen med pappa sin skjeve gang. Vi er en ressurssterk familie. Vi burde hatt styrken til å rydde plass for den viktige samtalen med pappa og motivert ham til å bestille time hos fastlegen lenge før massekræsjet, men det klarte vi altså ikke. Vi hadde trengt hjelp fra folk med erfaring og innlevelse, men tok aldri kontakt. Jeg håper andre kan lære noe av våre feil. Nærmere 300 000 mennesker er pårørende til et menneske med demens i dag. Det koster å stå nær og være omsorgsperson. Mange ender opp utslitte og syke hvis de ikke får hjelp.

Jeg forteller min historie for å dele erfaringer med andre i lignende situasjon, og gi et språk til sykdom, tap og død. Håpet er at vår historie kan gjøre deg og dine litt mer forberedt hvis en av deres rammes av demens. Boken kan også fortelle dere som står i pleien noe viktig om hva vi som pårørende trenger for å føle oss trygge og til nytte. Til sist håper jeg boken vil minne på hvilke samtaler det er viktig å ta før det er for sent.

Bakgrunn:

  • Helene Sandvig er aktuell med boken «Et langsomt farvel». Hun forteller om boken på Litteraturhuset mandag kveld.
  • Sandvig har vært programleder i NRK-programmet Puls i periodene 1999-2001, 2006-2008 og 2010-2015.
  • Siden 2016 har hun ledet programmet Helene sjekker inn på NRK1. For programmet ble hun kåret til beste kvinnelige programleder under Gullruten 2018 og nominert i samme klasse foran Gullruten 2017 og publikumsprisen under Gullruten 2018.
Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags