Demente teller ikke med lenger, de blir behandlet slik psykiatrisk syke ble i «gamle dager»

Takk til Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen for et flott og aktuelt lesebrev i FB 14. 08. vedrørende situasjonen for våre eldre og demente i vår kommune, og unnfallenheten fra både politikere og ledelse. Innlegget er skrevet av en samfunnsengasjert sykepleier og forsker. På f-b.no/debatt 15.8. skriver Karen Brasetvik et innlegg vedrørende sykepleiermangel fra sitt ståsted som leder for sykepleierforbundet i Østfold.

Her kommer noen synspunkter fra Fredrikstad Demensforening som har 130 medlemmer og fra meg selv som er pårørende på 13. året til en person med demens. Hvor mange skrekkhistorier og hjertesukk fra pårørende skal til for at det tas på alvor? De som orker å si ifra, hvorfor blir de ikke tatt på alvor?

Hvorfor er det aldri et sant svar fra våre politikere når det gjelder bemanning på sykehjem og i hjemmetjenesten? Og hvorfor er det så vanskelig å innrømme at det er for få plasser på sykehjemmene i kommunen, og at det kun er økonomi som teller? Husk at de som kommer på sykehjem betaler det meste av sine opptjente penger for å få en verdig avslutning på sitt liv. Dette er deres siste hjem, og ikke bare en oppbevaringsplass.

Hvilket parti er villig til å prioritere eldre- og demensomsorgen i Fredrikstad? Har vi lov å håpe?

Hvor er verdigheten for de personene som må på sykehjem eller trenger hjelp i hjemmet? Dette er mennesker som gjennom et langt liv har tilført fellesskapet både ressurser og skattepenger. Mange er nå «oppbevart» på sykehjemmene våre og får sitt aller nødvendigste stell. Det er en kjensgjerning at vi som pårørende vegrer oss for å «gi fra oss» våre kjære til det vi tror er til det beste for dem. Dette betyr igjen at vi holder på omsorgen selv så lenge vi orker, og derfor er de så syke når de kommer på et sykehjem at de er i behov av fast plass umiddelbart. Og det er det jo ikke nok av. Selv om vi hører at det er plasser nok, så kan det vises til alle de som opptar korttidsplasser i påvente av at noen dør på et sykehjem så en langtidsplass blir ledig. Er dette holdbart?

Jeg vil oppfordre politikerne å ta seg en runde på sykehjemmene, uten forvarsel, og se hvor tiltaksløst det er der. (Det må være uanmeldt ellers så sørger ledelsen for at alt er på stell når det skal vise frem.) Ikke fordi ikke pleierne vil gjøre noe, men de har ikke mulighet fordi de er for få. For hvordan skal to personer rekker å stelle, gi medisiner, sørge for mat, ordne med klær og gi omsorg, ha tid til å skape glede og hygge, slik som vi andre har, til åtte personer på en avdeling, hvor kanskje fire trenger ekstra/spesiell omsorg? For alle har rett til individuell behandling.

Les også

Vi hjelper dem vi er glad i – og dekker over behov i eldresorgen

Det kan umulig være en overraskelse for kommuneledelsen at det kommer en eldrebølge de nærmeste årene. I april 2016 fikk vi i Fredrikstad Demensforening en temakveld med helse- og velferdsutvalget, samt flere av byens politikere. Her hadde dr. Lorentz Nitter, som er en erfaren spesialist på demenssykdommer, et innlegg hvor han tydeliggjorde utviklingen av sykdommen demens i fremtiden som en følge av eldrebølgen, og han avsluttet med at det er ikke noe å lure på, den kommer, og da må kommunen være beredt.

Hvordan ville du som politiker oppleve dette på kroppen hvis du selv eller en av dine nærmeste skulle få en demenssykdom og bli tatt vare på slik som mange opplever det i dag?

Min mening er at i dag blir eldre og demente behandlet slik som psykiatrisk syke ble i «gamle dager». Plassert på et hjem, for at pårørende skal få hvile, uten å ha noe igjen av verdighet eller restverdi. De teller ikke med lenger. De får ikke «behandling» slik andre med somatiske lidelser får. Hovedfokus i «behandling» av en person med demens synes å være å gi de pårørende et pusterom. Det er ikke godt nok! Vi vet at personer med en demenssykdom reagerer positivt på ulike stimuli – da må de få det – akkurat som hjertepasienter får sin hjertemedisin.

Se til alle helsefagarbeiderne, aktivitørene, vernepleierne, ergoterapeutene som gjør en fantastisk jobb hver eneste dag. Disse trenger oppmuntring og ros for sitt arbeid, og en lønn til å leve av og ikke bare stillinger i små brøker.

Vel er det flott at frivillige gjør en innsats på sykehjemmene rundt i vår kommune, det holdes konserter, arrangeres hyggekvelder, noen går med trivselstralle, noen har lesestund, andre sykler tur med de eldre og demente. Fantastisk, men dette må ikke erstatte den daglige omsorgen og nærheten og fraskrive ansvaret for kommunens ledelse og politikere.

Og så til de to debattantene jeg henviser til i starten av mitt innlegg, det er ikke bare sykepleiere som trenger videreutdanning og påfyll av kompetanse. Se til alle helsefagarbeiderne, aktivitørene, vernepleierne, ergoterapeutene som gjør en fantastisk jobb hver eneste dag. Disse trenger oppmuntring og ros for sitt arbeid, og en lønn til å leve av og ikke bare stillinger i små brøker. Men det er behov for MANGE fler.

Vet ikke om politikerne fikk med seg innslaget på nyhetene vedrørende Rakkestad kommune som ved sitt sykehjem Skautun nå har hatt et prosjekt hvor der har latt unge, enten studenter eller arbeidssøkende, få mulighet til å gjøre innsats på sykehjemmet. De dekker på til frokost og lunsj, rydder og ordner med klær, ja gjør praktiske oppgaver. Dette gjør at fagarbeiderne kan gjøre det de er utdannet til.

Flott og nødvendig at det utarbeides planer for heldøgns omsorg osv. i et langt perspektiv, men det er behov for endringer akkurat nå.

Nå er det ett år igjen til det er kommunevalg. Hvilket parti er villig til å prioritere eldre- og demensomsorgen i Fredrikstad kommune? Og da mener jeg ikke bare som valgflesk, men i realiteten. Garanterer at dere vil få mange stemmer. Det er ikke gitt at stemmene går til sittende posisjon. Det er straks tid for nytt budsjett for 2019, og hvem våger å satse på helse- og omsorgstjenesten. Har vi lov til å håpe?

Les også

Der ordene slutter begynner musikken: - Vi bruker musikk som medisin