Jeg deler min erfaring for at flere demente kan få en veldig mye bedre hverdag

Passiv og deprimert: – Tiden hans gikk med til å sitte i stolen foran en tv uten lyd og med bøyd nakke. Det er utrolig trist å møte dette synet gang på gang, og se den du er mest glad i av alle bli mer og mer deprimert, forteller datteren om farens liv før kommunens demenskoordinator tok kontakt.

Passiv og deprimert: – Tiden hans gikk med til å sitte i stolen foran en tv uten lyd og med bøyd nakke. Det er utrolig trist å møte dette synet gang på gang, og se den du er mest glad i av alle bli mer og mer deprimert, forteller datteren om farens liv før kommunens demenskoordinator tok kontakt. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Full av lovord om kommunens opplegg med egen «assistent» til den demente faren, skriver Fredrikstad-kvinnen: Tilpasset eldreomsorg gir store økonomiske besparelser for kommunen og økt livsglede for brukeren.

DEL

Kronikk

Fredrikstad kommune startet høsten 2016 et ettårs forsøksprosjektet «Ambulerende dagaktivitet for hjemmeboende personer med demens» med økonomisk tilskudd fra Helsedirektoratet. Målet er å få eldre demente som ønsker det til å kunne bo lengst mulig i egen bolig med tilrettelagt hjelp. 

Jeg var så heldig at min far ble valgt ut som en av noen få til å være «test pilot» i prosjektet. Han er 86 år, har hatt et rikt yrkesliv, han har vært en dyktig forretningsmann, men er en litt «enslig ulv». På fritiden har han vært glad i å fiske. Dette genererer ikke et stort nettverk, noe som også ble veldig merkbart da han mistet sertifikatet.

Han hadde ingen å prate med eller ha et sosialt liv med, bortsett fra meg. På dette tidspunktet hadde jeg mer eller mindre stelt for min far daglig i 15 år – holdt huset i orden, laget middager, handlet inn og vasket klær i tillegg til det jeg innså som den viktigste oppgaven: at jeg holdt den psykiske helsen hans ved like. Vi tok lange kjøreturer tre-fire ganger i uken, pratet om hva som hadde skjedd siden sist og nyhetsbildet. Som oftest sov han under store deler av turen, men han fikk i det minste en miljøforandring.

Etter hvert ble det hyppige besøk på legevakta, ofte på nattetid. Jeg gikk rundt som en zombie i flere dager etter slike hendelser, på grunn av for lite søvn. Legevaktbesøkene kom av store pusteproblemer, men oksygenopptaket var alltid normalt når det ble målt. Min far oppfattet det imidlertid som om han ble kvalt.

Det gikk opp for meg etter en lang stund at dette måtte være angstrelatert. Etter hvert sluttet han å ringe meg, og ringte direkte til legevakten. Og sykebilen var på plass etter noen minutter hver gang. Jeg fikk telefoner fra legevakten om natten om at han var ferdig undersøkt og at det ikke var noen livstruende sykdom denne gangen heller – og spørsmål om jeg kunne være så snill å hente ham på sykehuset.

Det er utrolig trist å se den du er mest glad i av alle bli mer og mer deprimert.

Dette begynte å bli en ganske krevende øvelse når søsken, ektefelle og barnebarn «meldte seg ut». Ingen kom på besøk til ham mer, ingen brydde seg om å ta en telefon for å småprate litt, og det kom ingen julekort. Jeg kjøpte julegaver og skrev til-og-fra-kort fra hele familien så ikke ensomheten og ekskluderingen skulle bli altfor tydelig. Tiden hans gikk med til å sitte i stolen foran en tv uten lyd og med bøyd nakke. Det er utrolig trist å møte dette synet gang på gang, og se den du er mest glad i av alle bli mer og mer deprimert.

Han har hatt hjemmesykepleie fire ganger per dag over flere år. De deler ut tabletter, smører frokost og varmer middag. Men han sluttet å spise påsmurt mat, eide ikke matlyst og middagen ble heller ikke rørt. Han levde i ukevis på melk og noen glass øl daglig. Han hadde dagtilbud på Holmen tre ganger i uken, men en kombinasjon av store smerter og depresjon gjorde at han oftere og oftere takket nei til å bli med bussen som kom for å hente ham.

Ved siden av full jobb, familie og to eldre til i familien som jeg konstant hadde dårlig samvittighet for, begynte jeg å kjenne hvor sliten jeg var. En konsekvens av dette var at mitt sosiale liv var ikke-eksisterende. Jeg begynte å sove dårlig, og ble nedstemt. Jeg begynte rett og slett å merke det på kroppen. Jeg var i ferd med å «kvalifisere» meg til sykemelding grunnet omsorgsbelastningen eller å arbeide i redusert stilling.

Da telefonen fra demenskoordinator Aud Nilsen i Fredrikstad kommune kom, ble jeg veldig glad, men samtidig veldig skeptisk. Eldre er som oss andre, det er en av hver av dem – de er ikke en ensartet grå masse som elsker forandringer. Jeg måtte si som sant var, at dette hørtes for godt ut til å være sant, men at min far var så deprimert at jeg ikke trodde jeg ville klare å få overtalt ham. Men Aud Nilsen ga seg ikke, og jeg fikk etter hvert overtalt min far.

Det er to hjelpepleiere med et hav av erfaring og spesialisering på eldre med demens som kommer hjem til dem som er med på dette prøveprosjektet. Aktiviteten blir tilpasset til den enkeltes ønsker og behov. Det kan være å bare prate litt, ta en kaffe og steke vafler, være med på legebesøk eller en tur til frisøren. Eller som i min fars tilfelle, hvor de ofte kjører tur med hans egen gamle bil og tar en kaffekopp på veien. 

Min fars «assistent» heter Trine Larsen. Det har aldri virket som om han har hatt problemer med sin personlige hygiene, men jeg vet med sikkerhet at han ikke hadde dusjet på fem år. Jeg hadde rettet gjentagende forespørsler til hjemmesykepleien om de kunne hjelpe til, men min far ville ikke. Men på Trines andre eller tredje besøk, var dusjingen unnagjort!

Det som gjør dette opplegget så unikt, er at hver bruker får sin faste «assistent» som har medisinsk bakgrunn med demens som spesialfelt. Dette er med på å skape en forutsigbarhet og trygghet som er av uvurderlig verdi.

I tillegg er det stor forskjell på å være fra hjemmesykepleien og ha noen minutter til disposisjon eller å ha to timer. Har du demens, går livet i sakte film og det å hive seg rundt og ta en kjapp dusj med en person du anser som fremmed til å hjelpe deg – det er helt utenkelig for de fleste av oss.

Som pårørende vet jeg at min fars progresjon av demens blir holdt kontinuerlig under oppsikt.

Som pårørende vet jeg at min fars progresjon av demens blir holdt kontinuerlig under oppsikt. Den helsefaglige bakgrunnen gjør at «assistentene» er gull verdt når det gjelder å være med til fastlege eller spesialisthelsetjenesten. Jeg vet også at taushetsplikten blir overholdt noe som er viktig for å kunne tørre å være åpen om hvilke behov den aldrende har og vi som pårørende har.

Jeg vet at pappa er i trygge hender om noe skulle hende når de er på tur og jeg vet at Trine som er pappa faste «assistent» vil fikse det helt fint når han påpeker med altfor høy stemme at damen foran i køen helt sikkert er enke fordi mannen hennes sultet i hjel ... (underforstått at hun spiste opp all maten selv). Alternativ klesstil eller noe annet som er litt utenfor «A4», forbigås heller ikke i stillhet.

Jeg vet også at hun lar pappa beholde verdigheten og føle at han blir sett. Jeg kan senke skuldrene, jeg vet at han er godt ivaretatt på alle mulige måter. Det å være helt alene om ansvaret og alle oppgaver over veldig lang tid, gjør noe med deg. Jeg hadde alltid dårlig samvittighet når jeg ikke var hos pappa hver dag, jeg visste at han satt der alene og jeg visste at jeg kunne gjøre dagen hans god. Det var veldig vanskelig og vondt å bortprioritere ham. 

Når man har blitt 86, så har man rukket å pådra seg en haug med lidelser, og min far er intet unntak. Han har diagnoser fra A til Å med en medisinliste lang som et vondt år. Noe av det første som ble tatt tak i var opprydning i medisinlista. Med et så sammensatt sykdomsbilde klandrer jeg ikke fastlegen: Det er kols, morfinplaster, beroligende og en haug med annet i skjønn forening. Morfinplaster mot store slitasjeskader som genererer smerte er skummelt hvis du sliter med pusten, siden morfinen hemmer åndedrettet. Beroligende for angst er kanskje ikke optimalt mot morfinplasteret osv. 

Aud Nilsen.

Aud Nilsen.

Aud Nilsen i kommunen tok grep og min far har kviknet til. 

Endringen av medisiner har ført til vesentlig mindre smerter, han er lysvåken når vi er på tur, og han blir med inn i butikken når vi handler. Det var mange år siden sist, han har sittet i bilen og sovet mens jeg har handlet.

En kombinasjon av Trines besøk to ganger per uke og færre medisiner, har ført til at et voldsomt angrep av psoriasis har gått helt tilbake. Han har sluttet med Sobril, som han tok to ganger om dagen, han spiser nå ett godt måltid per dag de dagene i uken han er med på prosjektet – mot ingen tidligere. Depresjonen har gått voldsomt tilbake, så nå benytter han seg av dagtilbudet på Holmen to ganger per uke noe som igjen betyr økt sosial kontakt og to måltider pr. dag. Tilpasset stimulering gir bedre psykisk helse. 

Dette prosjektet startet på høsten 2016, og jeg ville gjerne dele noen av mine erfaringer for at dette prosjektet skal bli støttet av våre politikere så flere demente eldre kan få en veldig mye bedre hverdag. 

Alternativet vårt på sensommeren var sykehjem fordi jeg ikke maktet å «holde fortet» så mye lenger.

Alternativet vårt på sensommeren var sykehjem fordi jeg ikke maktet å «holde fortet» så mye lenger. Til tross for at min far ønsket mer enn noe annet å bli boende hjemme. 

En sykehjemsplass koster Fredrikstad kommune 1,1 million kroner i året. En dagaktivitetsplass som pappa har, koster 1,5 millioner i året for 20 plasser. 

Regnestykket blir ganske enkelt, spør du meg: Eldre som ønsker det kan bli boende hjemme lenger og det gir en stor økonomisk besparelse for kommunen. Det gir også stor helsegevinst for de eldre, deres pårørende og samfunnet som da sykemeldinger og mulig uførhet blant pårørende unngås.

Ta gjerne kontakt med demenskoordinator i Fredrikstad kommune, Aud Nilsen, ved spørsmål. 

Ved å klikke deg inn på denne lenken, kan du skrive inn en melding som blir videresendt til meg. (Innlegget er anonymisert av åpenbare grunner).

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags