Demente og voldelige eldre: Er det han far de skriver om?

eldre person med rullator

eldre person med rullator Foto:

Av

Ann-Chatrin Linqvis Leonardsen er kritisk til hvordan utagerende, voldelige demente er omtalt: – Personer med demens er syke – ikke overgripere. Å hevde noe annet er en påkjenning for pårørende i en allerede sårbar situasjon.

DEL

Leserbrev

Mediesakene den senere tiden, om sykehjemspasienter som utøver vold mot medpasienter og personale fremstilles etter min mening uheldig. Overskriftene og den innledende teksten gir et bilde av mennesker med sykdom i hjernen som overgripere, til tross for at dette nyanseres noe utover i teksten. Personer med demens er syke – ikke overgripere. Å hevde noe annet er en påkjenning for pårørende i en allerede sårbar situasjon.

Pasientrettighetslovens paragraf 4a inneholder regler for når helsepersonellet kan bruke tvang for å yte helsehjelp. Mange av beboerne på sykehjem er demente. Det er derfor ikke sikkert at de vet hva de gjør når de motsetter seg helsehjelp. Rett før jul presenterte Aftenposten en sak om 128.000 avvik fra norske sykehjem. Her presenteres konkrete eksempler som at «Rullatorer brukes til å kjøre på hverandre» eller at «Ansatte og beboere trues på livet og kalles hore, fitte og tyskertøs». 28. januar kunne vi i Fredriksstad Blad lese overskriften «Pasienter på sykehjem i Fredrikstad slår, sparker, spytter og truer». Hva er formålet med slik konkretisering og offentliggjøring av syke menneskers utagerende atferd?

Å presentere syke menneskers utagering kan være hensiktsmessig i ett øyemed: Nettopp å tydeliggjøre behovet for kompetanse og ressurser.

Som sykepleier gjennom mange år har jeg selvsagt møtt på utfordrende situasjoner med mennesker som av ulike årsaker utagerer, enten på grunn av sykdom (som demens), redsel eller krise. I slike situasjoner er det aller viktigste kompetanse til å håndtere situasjonen, samt ressurser som personell, tid og rom til å håndtere situasjonen.

Å presentere syke menneskers utagering kan være hensiktsmessig i ett øyemed: Nettopp å tydeliggjøre behovet for kompetanse og ressurser. Leder for sykehjemmene i Fredrikstad, Birgitte Skauen Kopperud, påpeker til FB at det har blitt mer vold og trusler på sykehjemmene de siste ti årene. Et at virkemidlene for å møte dette har vært å etablere forsterkede, skjermede plasser med økt bemanning til disse pasientene. Foreløpig er 16 av de 24 plassene i bruk – de åtte resterende brukes av andre pasienter.

Kopperud uttalte videre «Det skjer veldig ofte at pasienter med demensdiagnoser slår eller klyper fordi de ikke forstår hva som skjer... De kan oppleve vanlige aktiviteter, som stell, som noe skremmende. De kan føle at det er utrygt at noen kommer inn på rommet deres. Da kan slag og spark være en måte å forsvare seg på». Hun fortsetter: «Men de ansatte må ha både kompetanse og rom for å klare dette. Vi kan hindre mange tilfeller, men vi klarer ikke å være i alle situasjoner».

Redaksjonen:
«I dag har over 77 000 mennesker i Norge demens, og trolig vil antallet dobles frem mot 2040. Mange tror demens kun rammer eldre, men også yngre personer kan få sykdommen. Av alle som lever med demens i dag, antar vi at rundt 4 000 er under 65 år. Over 350.000 er nær pårørende til en med demens. Demens skyldes sykdom i hjernen, og er ikke en naturlig side ved å bli eldre.» (Nasjonalforeningen for folkehelsen)

Ifølge Arbeidstilsynet finnes det ulike typer vold:
■ Relasjonell vold og relasjonelle trusler, der utøveren bevisst går inn for å ramme den andre i den yrkesmessige relasjonen. Relasjonell vold og relasjonelle trusler utløses vanligvis på grunn av følelser som frykt, forvirring og frustrasjon. Dette kan blant annet komme av en tredjepersons følelse av avmakt eller en opplevelse av manglende dekning av grunnleggende behov. Det kan også skje som følge av dårlig og ikke-empatisk kommunikasjon eller kommunikasjonssvikt. Andre årsaker kan være hevn, rus/abstinenser, psykisk sykdom, manglende grensesetting og interessekonflikter.

■ Instrumentell vold og instrumentelle trusler, der noen utøver vold eller fremsetter trusler mot en person som et virkemiddel for å oppnå fordeler eller verdier, som for eksempel et ransutbytte. Kort sagt kan man si at i førstnevnte tilfelle utøves vold og trusler som et mål i seg selv, mens i sistnevnte tilfelle er vold og trusler et middel for å oppnå noe annet.

■ Vold og trusler kan også kategoriseres basert på grad av forvarsel. Det vil si i hvilken grad handlingen kommer uforutsett eller er et resultat av en eskalert uoverensstemmelse.

For å kunne forebygge vold og trusler, er det viktig å forstå de mulige intensjonene bak slike handlinger slik at virksomheten kan iverksette de nødvendige og riktige tiltakene.

Jorun Auran Smit konkluderer i en artikkel i Geriatrisk Sykepleie: «Tvang og makt oppstår oftest i stellsituasjoner, og virker krenkende både for pasienter, pårørende og helsepersonell. Å kjenne pasientens livshistorie, ha kunnskap om tvang og erfaring med alternative fremgangsmåter, er av betydning for å unngå tvang i stellsituasjoner med personer med demens. Likeså spiller konteksten, sykehjemmets ressurser og omsorgsmiljøet en stor rolle for å lykkes med alternative strategier til tvang på sykehjem. Å unngå tvang er derfor utfordrende og tidkrevende og påvirkes av kompetanse og tilgjengelige ressurser på sykehjemmet».

Arbeidstilsynet har utarbeidet en veileder til bruk ved vold og trusler. Her presenteres ulike risikofaktorer for dette, og som bør inngå i en kartlegging og risikovurdering av vold og trusler:

■Manglende opplæring og øvelse
■Manglende medvirkning
■Kontakt med kunder eller pasienter
■Alenearbeid
■Tidspress og arbeidspress
■Bemanning
■Utforming av arbeidslokalene og tekniske løsninger
■Egenskaper ved virksomheten

I en nasjonal fagprosedyre for bruk av tvangsmidler innen psykisk helsevern er anbefalte forebyggende strategier å:

■sikre hensiktsmessig omsorgsnivå som «en-til-en kontakt»
■regulere stimuli og hjelpe pasienten til å finne et egnet aktivitetsnivå
■identifisere utløsende faktorer (triggere) for vold hos pasienten og om mulig fjerne disse
■hjelpe pasienten med å unngå vanskelige situasjoner og lære mestringsstrategier
■sikre at personalet gjenkjenner situasjoner som påvirker pasienten negativt
■deeskalere, hvor personalet tilstreber størst mulig grad av selvkontroll og uttrykker respekt og empati i møte med pasienten. Personalet begrenser, avklarer og løser, i dialog med pasienten, den eller de kritiske situasjoner som oppstår.
■ vurdere behov for medisinering
■ etablere tilstrekkelige sikringstiltak som å fjerne farlige gjenstander eller flytte pasienten til skjermingsenhet/rom

Videre påpekes det at en plan for systematisk og regelmessig opplæring og trening av personalet bør foreligge. Hensikten er å utvikle personalets holdninger og kunnskap om redusert og riktig bruk av tvang og å styrke sikkerheten i avdelingen for pasienter og ansatte. Opplæringsprogrammet skal omfatte teoretiske og praktiske øvelser om terapeutisk mestring av aggresjon og vold, alternative tiltak for bruk av tvangsmidler, konkrete strategier for hensiktsmessig utførelse av tvang, samt plan for vedlikehold av kompetanse.

I en spørreundersøkelse jeg har gjennomført sammen med kollegaer fra både høyskolen, sykehuset og kommunehelsetjenesten, blant sykepleiere og vernepleiere i hele Østfold, hvor vi fikk 437 svar, fremkommer blant annet «konflikthåndtering» og «bruk av tvang» som områder hvor man ønsker mer undervisning allerede under utdanningen.

Det viktige i saker som utagering og vold, forvoldt av mennesker som utfører disse handlingene på grunn av sykdom, er at det settes fokus på kompetanse og ressursbehov for å håndtere dette på en faglig forsvarlig måte, som også ivaretar pasient og pårørende på en respektfull måte.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags