«Psykisk kan du vera sjøl»

Margrete Kvalbein synes det er en glede å se at bystyret i Fredrikstad til uka får sjansen til å søke kommunen inn i Fontenehus-ordningen.

Margrete Kvalbein synes det er en glede å se at bystyret i Fredrikstad til uka får sjansen til å søke kommunen inn i Fontenehus-ordningen. Foto:

Av

- En depresjon kan være en sykdom som dreper, men samme sykdom kan – i den andre enden av spekteret – være like normal og harmløs som en forkjølelse, skriver MDGs Margrete Kvalbein i dette innlegget.

DEL

LeserbrevMed et lite tyveri fra visesanger Stein Torleif Bjella, vil jeg pirke litt i et ord vi ikke helt kommer til rette med. Han synger «hjarta mitt blør – psykisk kan du vera sjøl». Ja, for hjertet er vel ikke noe psykisk? Er ikke det en muskel som pumper blod til hele systemet og holder alt – helheten – i gang? Har vi, etter år med mer åpenhet, skjønt nok om lidelser som ikke kan fikses med gips og kirurgi? Jeg tror vi har langt igjen før vi virkelig behandler kropp og psyke som likeverdige dimensjoner i en helhet. I Fredrikstad har vi uansett gode nyheter på gang for noen av dem som sliter: Det er håp om å få et Fontenehus til byen.

I skrivende stund er det Verdensdagen for psykisk helse. I 150 land er det markeringer, og her i landet er det Mental Helse som siden 2002 har hatt ansvar for å koordinere dagen. «Alle har en psykisk helse» har de hatt som overskrift, og jammen har vi tatt noen lange, gode steg fremover mot aksept for at også psyken kan være syk. Helt på ordentlig. Det er ikke like skammelig som det en gang var, å skulle innrømme vondter som ikke kan måles i blodprøver eller røntgenbilder.

Likevel er det noe som har slått meg, nå som jeg som grønn politiker er på vei til å arbeide mer direkte med helsepolitikk: Litt for ofte kommer ordene «rus-og-psykiatri» i samme åndedrag, og i sammenhenger som gir illusjon av å dekke «det psykiske». Det røper at vi kanskje har kommet litt for kort likevel. Jeg tror veldig mange av oss helst vil plassere «psykiske greier» hos noen andre – hos de elendige, skakkjørte, «gærne» – eller enda mer stigmatiserende: Hos folk som har gjort dårlige valg.

Det er fortsatt mer skambelagt å slite med psyken enn med mer målbare, fysiske skader og sårbarheter. En som tar blodfortynnende medisiner for å unngå blodpropp kan antagelig lettere snakke om det, enn den som tar antidepressivene for å kunne holde seg arbeidsfør – for eksempel. Bare ordet «lykkepille» røper dette. Det er stadig en levende misforståelse at psykofarmaka brukes for å «optimalisere» livet, mens det i de fleste tilfeller vil dreie seg om å få hjelp til å fungere noenlunde normalt innafor det samfunnet krever. (Du som bruker ordet «lykkepille» – slutt gjerne med det etter å ha lest denne teksten. Du aner ikke hvem du har ved siden av deg som trenger medisin for å simpelthen kunne være i funksjon.)

Dersom en klistrer rus-og-psykiatri for tett sammen med det helhetlige psykisk helse-feltet, kan vi også fort legge for mye vekt på reparasjon og rehabilitering, og miste av syne forebygging og bredt folkehelsearbeid. Miljøpartiet De Grønne-kollega i Drammen, Herman Ekle Lund, har spissformulert det slik: «Det hjelper ikke på stigmatiseringen hvis du våkner en dag med mild angst – og blir fortalt av systemet at du enten er pasient eller rusmisbruker.»
(Lenke: https://www.dagsavisen.no/fremtiden/debatt/psykisk-helse-er-mer-enn-rus-og-psykiatri-1.1574749) Han sier i samme sammenheng at det ikke hjelper å ha en god hammer hvis prosjektet er å male et hus.

Psykisk helse-feltet er mangfoldig og stort, og overlapper med alt annet helsearbeid. En depresjon kan være en sykdom som dreper, men samme sykdom kan – i den andre enden av spekteret – være like normal og harmløs som en forkjølelse. Milde psykiske plager kan like fullt være svært ubehagelige og forstyrre «produktiviteten» og slå ut i velferdsøkonomien. Derfor er det så viktig at feltet har mange ulike virkemidler, miljøer og perspektiv. Det burde være selvinnlysende at et treffsted for erfarne rusmisbrukere ikke nødvendigvis fungerer like godt for en videregående «dropout» med selvskadings-problemer, for eksempel. Der noen trenger å bli møtt med fasthet, klare rammer og tydelige krav, vil andre være avhengig av forsiktighet, tålmodighet og stor, stor raushet. Og alle – psyk eller ei – trenger medmennesker som har TID.

Derfor er det en glede å se at bystyret i Fredrikstad til uka får sjansen til å søke kommunen inn i Fontenehus-ordningen. Her har vi en modell som i flere land, gjennom mange år, har hjulpet mennesker med ulike varianter av psykiske lidelser og belastninger inn i mer meningsfylte hverdager – og ofte også tilbake til arbeidslivet og ut av tyngende avhengighet av akutt helsehjelp.

Selv om vi har flere gode aktører i feltet i byen fra før, er det mye som tyder på at vi trenger mer som treffer særlig yngre målgrupper, som for eksempel Christian Saarheim er et eksempel på. Han er en grønt politisk engasjert ung mann som bor i Fredrikstad, men må til Rygge for å få den støtten som Fontenehuset har blitt for ham. (Lenke: https://www.f-b.no/nyheter/ufor/unge-ufore/ufore-christian-21-har-fatt-jobbsjanse-vi-trenger-flere-som-vil-ansette-folk-uten-lang-cv/s/5-59-1554151) Siden Fredrikstad og Østfold ligger urovekkende høyt i tall på unge uføre, er det på høy tid å styrke innsatsen mot nettopp denne gruppa og et Fontenehus i plankebyen kan komme til å favne noen som ellers faller utenom.

Personlig har jeg ofte tenkt på at vi kunne strøket ut «psykisk» og «fysisk» av ordboka – i hvert fall så lenge ordene fungerer som en slags motsetninger. Det er knapt mulig å skille ut en del av menneskelivet som noe som er «bare sjel». Fysiske sykdommer får svar i psyken, psykiske lidelser gjør utslag i kroppen. Vi er hele mennesker. Så kanskje skal vi bare leke litt med ordene og si: Fykisk kan du være sjøl. Og det er jeg også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags