Forrige tirsdags folkemøte på Litteraturhuset ble på mange måter et møte som «folket» tok over. En udisiplinert forsamling stormet inn fra gata og fylte salen med skrik og skrål. Var dette folkets røst eller bare noen oppviglere som ville få ut sin frustrasjon? Noen lager et regnestykke og regner noen hundre demonstranter i prosent av kommunens innbyggertall for å bagatellisere og nullifisere hendelsen.

I virkeligheten er en slik markering den synlige del av et isfjell som ligger og dupper i Nedre Glomma, der det store flertall ikke er synlig. Det er i realiteten et opprør mot en politisk elite som fjerner seg mer og mer fra vanlige folks hverdag. I dette tilfelle er det også en protest mot en gigantomani som vi ser utfolde seg på Seut og som demonstreres i tegningen av den nye fylkesvei 109. Her kan det se ut til at noen veiingeniører har klart å overbevise politikerne om at løsninger de har sett på studietur til store verdensbyer også er nødvendig for den lille.

På et tidspunkt ble det konsensus om at det både er ønskelig og nødvendig med en samfunnsreform der folks frihet til å velge hvor de skal bo og virke skal begrenses.

Politikken styres blant annet av motesvingninger. Nå er det «in» å mene at folk skal gå og sykle. For å oppnå dette, må man bygge bomringer og brede sykkelveier. Det folk kanskje ikke forstår, er at redusert bilbruk krever milliardinvesteringer til nye veier og at dette skal finansieres med bompenger for å få mindre trafikk.

Det vi her ser, er også en protest mot et utslag av den overordnede politiske motetenkning som kalles urbanisering og fortetting. På et tidspunkt ble det konsensus om at det både er ønskelig og nødvendig med en samfunnsreform der folks frihet til å velge hvor de skal bo og virke skal begrenses. Så går man i gang med å lage innretninger som bygger opp under den «sannhet» at dette er bra for hele landet.

Hva skjer der folk presses sammen? Vi kan ta Oslo som et eksempel. Skal man skaffe seg en bolig i Oslo, må man betale ti millioner for et hus som noen mil utenfor kan kjøpes for fem. Altfor ofte blir vanlige huskjøpere overbudt av eiendomsutviklere som, med kommunens velsignelse, river brukbare boliger. Levekostnadene i Oslo er så høye at lønningene der i snitt ligger en etasje over landet forøvrig.

Hvem betaler for det? Dette er greit for dem som jobber, men for de som har pensjon, går på Nav og andre støtteordninger blir det verre. Det blir lite igjen når bokostnadene er dekket. Et økende fattigdomsproblem, blant annet de mye omtalte «fattige barn» er i høy grad et byproblem.

Hvem er det som styrer denne utviklingen? Politikerne får alltid skylden, men på dette området ligger deres skyld i at de lar seg styre av «eksperter» og byutviklere som skyver både politikerne og næringslivet foran seg og sier at det er lønnsomt å fortette og bygge høyt i sentrum. Hvem er det lønnsomt for? Jo, selvfølgelig for utbyggerne som kan få 140.000 kroner pr kvadratmeter.

Er dette noe som angår Fredrikstad? Ja, selvfølgelig. Bare se på Anders Olerud i Dammyr og Per-Johan Evensen på Hassingen/Fagerliveien. Sistnevnte betalte 12 millioner for Bryggeriveien 33. Han kjøpte ikke huset, men et prosjekt, sier han. Hva er prosjektet? Her går utbyggere i posisjon for å skumme fløten av fortettingsprosjektet Grønli Stasjon.

At utbyggere ser forretningsideen i utviklingen er forståelig, men det hadde sikkert vært bedre for oss alle om kommunen hadde styrt bedre og sikret seg en skvett av fløten. En ting er i hvert fall sikkert og det er at merverdien som utbyggerne får av samfunnsutviklingen, den er det de som kjøper eller leier husene som må betale. Derfor blir det også dyrere å bo i byen. Derfor er det vel også blitt en nødvendighet at de som bor billigere utenfor byen skal kompensere med å betale bompenger for å komme inn til alt som politikerne bestemmer skal ligge i sentrum.