Bryggereparasjonen i Saltnes kan være en sak for menneskerettsdomstolen

Finn Krohn på brygga som har resultert i en 16 år lang konflikt med Råde kommune. I dette innlegget forteller han om en lignende sak der  korrespondansen, etter hans mening, viser at kommunen tidligere ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om plan- og bygningsloven.

Finn Krohn på brygga som har resultert i en 16 år lang konflikt med Råde kommune. I dette innlegget forteller han om en lignende sak der korrespondansen, etter hans mening, viser at kommunen tidligere ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om plan- og bygningsloven. Foto:

Av

Finn Krohn, Saltnes: – Jeg er ikke i tvil om at bryggesaken er i konflikt med Den europeiske menneskerettsdomstolens bestemmelser om eiendomsrett. Saken er et slående eksempel på myndighetsmisbruk overfor en vanlig norsk borger.

DEL

Leserbrev
Det er ikke bare
undertegnede som har behov for reparasjon av brygge i Råde. Jeg er blitt klar over at eier av en annen brygge i nabolaget på Saltnes kontaktet kommunen i 2011 og i år i forbindelse med en planlagt reparasjon. Denne bryggen har tilnærmet identisk konstruksjon på landdelen som min brygge ved at den indre del hviler på Moder jord og består av stener og betong. Selve landdelen av bryggekroppen støttes av molostener og en sideplatting.

I mai 2011 uttalte kommunen til denne bryggeeieren at de planlagte arbeidene måtte anses som rent vedlikehold og ikke søknadspliktig. Kommunen presiserte at det var en forutsetning at brygga ikke ble endret i omfang, lengde og bredde slik det fremstår i dag. Men det ble vist til at endring av tiltak langs sjøen krever dispensasjonsbehandling etter plan- og bygningsloven (PBL).

Som i min sak, som for øvrig ble utført i henhold til den gamle PBL der 100-metersregelen ikke gjelder fordi bryggen ligger i tettbebygget strøk, gjorde kommunen i mai 2011 ikke bryggeeieren oppmerksom på at PBL har bestemmelser om søknadsplikt på vesentlige reparasjoner. Brevet fra mai 2011 er undertegnet av saksbehandler som har vært sterkt inne i min egen bryggesak.

Det er tydelig at kommunen ikke har klart å håndtere flere saker etter plan- og bygningsloven (PBL) og kan eventuelt komme i erstatningsansvar.

Ny eier av den andre bryggen på Saltnes søkte i år om å reparere samme brygge. Denne gangen er saken behandlet av en jurist i kommunen. Han viste til saksbehandlingsforskriften som skal tilsi at reparasjon av byggtekniske installasjoner ikke er søknadspliktig. På denne bakgrunn ba han om å få tilsendt tegning og bilder for å kunne vurdere om reparasjonene var søknadspliktig. Merkelig nok ble det ikke vist til lovens bestemmelser om vesentlige reparasjoner.

I brev av juli 2019 viste kommunen til at vanlig reparasjon ikke er søknadspliktig. Søknadsplikten vil altså bero på en vurdering av om reparasjonen/vedlikeholdet er å anse som vesentlig. Kommunen viste til innsendte bilder og skisser og konkluderer med at det ikke dreier som vesentlig utvidelse av bryggen. Reparasjonen er dermed ikke søknadspliktig.

Kommunens korrespondanse viser at kommunen tidligere ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om PBL. Selv i senere korrespondanse i 2019, da en jurist var kommet inn i bildet, har kommunen en feilaktig lovforståelse. Kommunen har nå forstått, antagelig med bakgrunn i bryggesaken min, at det bare er vesentlige reparasjoner som er søknadspliktig etter loven. Kommunen legger til grunn at det er opp til kommunens skjønn å vurdere hva som kan anses som vesentlig reparasjon. Det er ikke slått fast i rettspraksis at det er opp til kommunens frie skjønn å avgjøre om hva som er en vesentlig reparasjon i lovens forstand.

Det fremgår av lovforarbeidene (Ot.prop nr. 39 for 1993/94) at hva som er «vesentlig» må vurderes relativt, da både omfang og karakter ellers har selvstendig betydning. Hovedombygging og fornyelse av enkelte deler av byggverk omfattes. Inngrep i bærende eller andre konstruksjoner av vesentlig betydning for sikkerhet eller andre vesentlig forhold skal også omfattes her.

Det kan ikke være tvil om at det vil stride mot artikkel 1 i Protokoll 1 til Den europeiske menneskerettskommisjonen (EMK) å fortolke søknadsplikten ved reparasjoner slik at vanlige, nødvendige reparasjoner av en stenbrygge rammes av søknadsplikten slik at kommunene i ettertid kan ruinere eierne. Da reparasjonen ble foretatt i 2003, gjaldt ingen 100-metersregel. Det var kun skjønnhetsparagrafen kommunen kunne bruke og det var det Fylkesmannen i Vestfold (settefylkesmann) som tipset om først flere år etter reparasjonen var foretatt. Det er vel ingen i Råde eller ellers i landet som har hørt om at skjønnhetsparagrafen har blitt brukt ved reparasjon av en gammel brygge.

Det er helt utrolig at dette kan skje i et demokratisk land som Norge, og det er helt sikkert at lovgiver ikke har ment at denne paragrafen skulle brukes på en slik måte. Bruken av skjønnhetsparagrafen på denne måten innskrenker eiendomsretten da reparasjon av en lovlig installasjon får enorme konsekvenser på kanten av økonomisk ruin. Dette vil være i strid med artikkel 1 til protokoll 1 til EMK – Protection of property.

Kommunen legger til grunn at en reparasjon som ikke skal anses som vesentlig ikke kan medføre noen endring i utformingen av det opprinnelige tiltaket, her bryggen. Dette kan ikke medføre riktighet da det kan bety at man reelt sett ikke har rett til å vedlikeholde/sikre sin eiendom. Kommunen har i bryggesaken min målt med centimetermål hvilket jo fremstår som helt surrealistisk i denne sammenhengen.

Dersom man skal kunne vedlikeholde et gammelt tiltak/bygning/mur/konstruksjon vil det som oftest være nødvendig å tilføre mer materiale som for eksempel flere stener, isolasjon, murstensbrikker, nye vinduer (isolasjonsglass), nye taksten og lignende. Dimensjonene etter en reparasjon vil ofte ikke være det samme selv om meningen ikke har vært å utvide, endre funksjon og så videre.

«Kommunen advarte meg ikke om at jeg måtte sørge for å unngå å foreta en vesentlig reparasjon. Dette berodde ganske sikkert på at kommunen ikke kjente reglene og derfor ikke kunne veilede meg.»

«Kommunen advarte meg ikke om at jeg måtte sørge for å unngå å foreta en vesentlig reparasjon. Dette berodde ganske sikkert på at kommunen ikke kjente reglene og derfor ikke kunne veilede meg.» Foto:

En vesentlig reparasjon har ikke noe med utvidelse å gjøre. Utvidelse er alltid søknadspliktig. Formålet med en reparasjon er å reparere og sikre den konstruksjonen/innretning man eier. Søknadsplikten gjelder vesentlig endring og vesentlig reparasjon. Om en reparasjon er vesentlig vil avhenge blant annet av omfang og kompleksitet. Man blander sammen utvidelse med vesentlig reparasjon/vesentlig endring. Jeg vil påstå at de fleste som vil reparere molodelen av sin brygge ikke har til hensikt å utvide den. Det tjener jo ikke bryggefunksjonens egentlige hensikt. Dette er på samme måten som man etterisolerer huset sitt. Boligfunksjonen vil dermed på ingen måte utvides. Centimetermåling her må kun anses som tull. I det som via Fredriksstad Blad har blitt kjent som «bryggemarerittet», har man åpenbart bare vært ute etter å påføre meg vanskeligheter.

Jeg kontaktet kommunen på forhånd før reparasjonen og fikk ikke beskjed om å sende inn tegninger slik som denne andre bryggeeieren på Saltnes fikk i 2011. Dette, vil jeg tro, er fordi kommunen har lært av saken min. På den annen side godtok kommunen min reparasjon to(!) ganger i ettertid. Den var på befaring to ganger etter reparasjonen på grunn av naboklage, så innsendte tegninger hadde ikke spilt noen rolle i denne saken. Kommunen advarte meg ikke om at jeg måtte sørge for å unngå å foreta en vesentlig reparasjon. Dette berodde ganske sikkert på at kommunen ikke kjente reglene og derfor ikke kunne veilede meg. Jeg vil minne om at kommunen har veiledningsplikt.

Det er tydelig at kommunen ikke har klart å håndtere flere saker etter plan- og bygningsloven (PBL) og kan eventuelt komme i erstatningsansvar. Slik PBL er utformet med en skjønnsmessig bestemmelse om søknadsplikt, håndhevelse av loven i kommunene, herav mange små, og en skjønnsmessig bestemmelse som skjønnhetsparagrafen, som i ettertid kan brukes til å nekte reparasjoner og dermed til å «ulovliggjøre» rettmessige reparasjoner, vil kunne føre til at Norge også (ikke bare i barnevernssaker) kan bli stevnet for EMD (Den europeiske menneskerettighetsdomstolen) i PBL-saker.

Jeg vil faktisk tro at lovgiver ikke har forstått konsekvensene av de bestemmelser som er gitt i PBL. Et kjennetegn for det norske samfunn er at eiendomsretten har stått sterkt. Bøndene har vært selveiere og svært mange i Norge eier sin egen bolig. Det er derfor ganske utrolig at PBL er slik at denne andre bryggeeieren nå kan risikere, etter å ha reparert bryggen, å bli pålagt retting og tvangsmulkt og 16 år med kommunal byråkratisk og økonomisk terrorisme, slik som i mitt tilfelle.

Jeg er ikke i tvil om at bryggesaken er i konflikt med EMKs bestemmelser om eiendomsrett. Saken er et slående eksempel på myndighetsmisbruk overfor en vanlig norsk borger. Selv om forholdene åpenbart ligger til rette for det, er det min mening at man ikke skal trakassere enkeltborgere på denne måten selv om man har det enorme offentlige apparatet, hvor alle beskytter hverandre, til sin rådighet.

Befaring

Fylkesmannen for Viken og Oslo skal på befaring for å se Finn Krohns svært omtalte brygge i Saltnes mandag 28. oktober.

Representanter for administrasjonen i Råde kommune er invitert til å delta på befaringen.

Bryggesaken fra 2003 til i dag

I 2003 skulle Finn Krohn gjøre en enkel reparasjon på brygga si. Men naboklager, byråkrati og uengihet om centimetere og skjønnhet har gjort arbeidet alt annet enn enkelt.

To runder i retten, utallige klager til offentlige instanser og flere politiske behandlinger senere har partene ennå ikke blitt enige om en løsning. Kommunen krever at Krohn tilbakefører brygga slik den var før den første reparasjonen. Arbeidet er anslått til å koste 1,4 millioner kroner.

Nå har saken pågått i 16 år. Den har så langt kostet hytteeieren og kommunen flere millioner kroner.

Krohn har søkt om etterfølgende dispensasjon for arbeidene. Utvalg for miljø og teknikk har to ganger enstemmig sagt nei, klagesaken ligger nå hos Fylkesmannen.

Parallellt har formannskapet fattet vedtak om at de vil ha juridisk bistand til å gå gjennom saken, før man eventuelt iverksetter tvangsfullbyrdelse med riving.

Saken om bryggemarerittet kan du lese her.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags