Gå til sidens hovedinnhold

«Dere må fortelle historien vår!»

Artikkelen er over 4 år gammel

Sjefredaktør René Svendsen skriver om mobbing, om det problematiske med medieomtale og forhåndsdømming, og konkluderer med at det er betryggende at skoleansattes ansvar har blitt skjerpet.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Påståtte mobbesaker i skolen er noe av det vanskeligste å håndtere for oss i mediene. Scenarioet er ofte slik; mor og/eller far tar kontakt fordi det har toppet seg. Barnet har fortalt gjentatte ganger om mobbing, eller foreldrene mistenker mobbing selv om barnet ikke vil fortelle om det. I enkelte tilfeller har det gått så langt at barnet nekter å gå på skolen, og ofte har foreldrene en opplevelse av at de får liten hjelp og forståelse fra skoleledelse og lærere.

«Dere må fortelle historien vår! Kanskje det skjer noe da!» Logikken i budskapet fra foreldrene er enkel. Så hvorfor omtaler vi ikke alle påståtte mobbesaker? En del av svaret ligger i selve spørsmålet.

Med mindre det foreligger helt klare bevis for mobbingen, er vi i mediene tvunget til å behandle disse sakene med like stor varsomhet som alle andre tilfeller der noen beskylder noen for å ha brutt lover og regler. Hvem som helst kan anmelde hvem som helst til politiet. Anmeldelser omtales derfor unntaksvis i mediene. Det må normalt en siktelse til, og aller helst påtale som medfører rettssak, før vi skriver om forholdet.

Og det som gjør påståtte mobbesaker i skolen enda mer komplekse å omtale er at de omhandler barn og unge som ofre, og i samme åndedrag, utpeker andre barn og ungdom som overgripere. For at noen skal bli mobbet, må jo noen mobbe. Og siden mobbesaker i utgangspunktet ikke har samme natur som alminnelige straffeprosesser, er det ingen instans som ivaretar de utpekt skyldiges rettssikkerhet. De påståtte mobberne har ingen forsvarer, andre enn sine egne foreldre, og det er naturlig nok stor sjanse for at den utpekt skyldiges nærmeste foresatte har liten tillit i allmennhetens oppfattelse. Risikoen for forhåndsdømming er tilsvarende stor, særlig ved medieomtale.

Det så vi et grelt eksempel på i saken der en 13 år gammel jente fra Lommedalen døde av avmagring på en hytte i Valdres. Flere medier, trolig påvirket av omtanke og medfølelse for moren, gjenga ukritisk hennes påstander om at jenta var blitt mobbet til døde av medelever på en navngitt skole. Senere har moren til 13-åringen blitt tiltalt for grov omsorgssvikt, og mediene som gjenga mobbepåstanden ble felt i PFU for brudd på punkt 4.8 i Vær Varsom Plakaten: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Disse formaningene fra presseetikken kan med fordel brukes også av andre enn oss i mediene. Ved flere tilfeller i den senere tid har vi sett foreldre som eksponerer sine egne barn som mobbeofre. En mor ved en ungdomsskole la ut grove beskyldninger mot sitt barns medelever på Facebook. Både skole, trinn og fullt navn på elevene ble delt i åpne innlegg på det mest brukte sosiale mediet i verden. Bare i Fredrikstad bruker anslagsvis 50.000 personer Facebook jevnlig. Siden flere av de navngitte, påståtte mobberne selv er på Facebook, tok de til motmæle mot morens påstander. Det ble nesten uutholdelig å lese. Så langt inn i den private sfæren og så åpenbart ødeleggende for hele klassetrinnet at det aldri burde vært publisert. Heldigvis så også moren dette og valgte etter hvert å slette alt.

En annen forelder ved en barneskole delte en tilsvarende historie. Her ble ikke medelevene navngitt, men både barnets identitet, skolens navn og klassetrinnet mobbingen skal foregå på, ble publisert offentlig, slik at alle som er på Facebook kunne lese det.

Så må jeg skynde meg å si at det ikke er noen grunn til å tvile på at disse foreldrene forteller sannheten om at barna blir mobbet. Samtidig vet jeg både av egne erfaringer, av opplevelser i jobbsammenheng og etter å ha lest mye om mobbing, at dette er en uhyre kompleks problematikk. Her må man ha forståelse for at det handler om at barn er vidt forskjellige individer, at ikke alle snakker sant alltid, at foreldre investerer sine inderligste, til tider irrasjonelle, følelser i ungene sine og at skoler består av mennesker med høyst variabel kunnskap om konfliktløsning.

Og siden skolene er den viktigste arenaen for motarbeidelse av mobbing, er det betryggende at ansvaret de skoleansatte har er blitt skjerpet. Nå heter det at alle som arbeider på skolen har en plikt til å følge med på hva som skjer på skolen og til å gripe inn hvis de ser krenkelser som for eksempel mobbing. Med bruken av begrepet «plikt» følger også en konsekvens av å ikke følge med, av å ikke gripe inn. Skoleansatte vet nå at de risikerer å miste jobben om de ikke jobber aktivt med å bekjempe mobbing. Det er et langt skritt i riktig retning.

Kommentarer til denne saken