Kjære trefellere, tenk alternativt!

Truet «skulptur»: Denne almen i Kirkeparken er siste eksempel på gammelt tre i Fredrikstad som det er bestemt å felle, men som Jan Ingar Båtvik håper å kunne bevare for en naturlig aldringsprosess. Han vil at slike trær skal betraktes som en skulptur.

Truet «skulptur»: Denne almen i Kirkeparken er siste eksempel på gammelt tre i Fredrikstad som det er bestemt å felle, men som Jan Ingar Båtvik håper å kunne bevare for en naturlig aldringsprosess. Han vil at slike trær skal betraktes som en skulptur. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Biolog Jan Ingar Båtvik tar igjen opp kampen for at gamle alm- og eketrær må få leve selv om de har kommet i «stagnasjonsfasen».

DEL

Kronikk

Så er vi i gang igjen med felling av gamle trær uten å tenke særlig alternativt etter min oppfatning. En orientering om viktige og forbigåtte aspekter ble forsøkt gitt i kronikken «Almetreet må få stå», av 23.11.2017, utløst etter påstander om nødvendigheten av å felle almen på kanskje mer enn 200 år i Gamlebyen.

Her ble det orientert om hvordan flere av våre trearter, som oppnår høy alder, deriblant alm og ek, får det når alderen forårsaker stagnasjon i veksten, innhule stammer og en oppstart på avvikling av livet ‘med stil’. I kronikken gikk det også frem at «Man hogger da vel ikke ned hele treet om noen grener dasker inntil bygninger, og særlig ikke et almetre som er rødlistet i norsk natur, så lenge det finnes andre muligheter.»

Hvilke andre muligheter finnes? Kronikken peker blant annet på alm som et styvingstre med lange tradisjoner i vår kulturhistorie. Svært ofte er det mulig å styve trærne så vidt ettertrykkelig at faren for at grener skal falle i hodet på biler og folk, i praksis elimineres. Treet som ‘dasker’ inntil hus i Gamlebyen tror jeg bestemt fortsatt kan styves tilstrekkelig til at det får leve og dermed overleve alle oss som fortsatt lever i dag. Så hører slike alderstegne trær til i et miljø med gamle, fredede hus slik som i Gamlebyen. Gamle trær hører også til omkring gamle kirker hvor nå en ny alm er kommet i fokus.

Almetrær dør som nevnt med stil, slik også eketrær gjør, og slike trær kan derfor bli svært gamle. Man sier gjerne at en ek vokser i 300 år, stagnerer i 300 år og dør hen i 300–400 år, dvs. at en ek har en økologisk funksjon på omkring 1000 år.

En alm har noe av samme forløp, men som ikke blir så gammel i sum som eketrær, kanskje bare nærmere halvparten i total alder. Almen i Gamlebyen er således kommet til stagnasjonsfasen, alt skulle tilsi nettopp dette. Likeledes er det med treet ved kirken, forfallet og avvikling preger individet.

‘Styvingstrær ser ikke vakre ut’, hevdes det fra enkelte hold. Da har vi lagt inn subjektive vurderinger som selvfølgelig kan diskuteres. Våre forfedre så styvete almer og lindetrær som en del av skjøtselen hvor grenverk og blader ble utnyttet til dyrefor mm. Jeg tror mange opplevde problemstillingen om skjønnhet som irrelevant.

Personlig er jeg ikke i tvil om at et urørt tre er av de vakreste, nærmest uansett hvor det står, men forstår selvfølgelig at i et kulturlandskap, hvor mange hensyn må tas, kan det være nødvendig med en justering, dog svært sjeldent påkrevet å drepe treet og i tillegg destruere kadaveret. Og i alle fall uten at seriøse alternativer blir vurdert.

Om tendensen med å ta bort trær som skranter, kan det om få år bli ganske snaut både på vollene og ellers i Gamlebyen.

I Gamlebyen er det mange trær med høy alder. Om tendensen med å ta bort trær som skranter, kan det om få år bli ganske snaut både på vollene og ellers i Gamlebyen. Asketrærne synes i tillegg å være befengt med askesyke, soppsykdommen hvor trærne ser pjuskete ut, men som sjelden tar livet av treet slik almesyken gjør. Slike trær kan lede glade trefellere til forhastede konklusjoner.

Et vesentlig hensyn, og som dagens forvaltning lite påakter, er at treets funksjon i naturen slett ikke er over om trærne når denne alderen eller tilstanden. Kronikken omtalte viktige argumenter som i de tilsvar jeg har sett ikke har vært nevnt overhodet, nemlig at denne avviklingstiden for gamle trær er særdeles viktig og verdifull i naturen da sopp, moser, lav, sjeldne insekter og andre virvelløse dyr er avhengig av slike levesteder som denne fasen tilbyr. Mat for fugler ble nevnt, hekkeplasser i hule grener og stamme også.

Likeledes ble hule eketrær omtalt som et svært truet habitat og er derfor en prioritert naturtype i norsk forvaltning hvor også alm ivaretar mange av de samme funksjoner. La oss også huske at ca. halvparten av rødlistede arter i Norge er knyttet til gamle skoger hvor død og døende trær er viktige levesteder, mao. en nasjonal oppgave å gi et tungt fokus.

Legger vi disse sannheter innover oss, skal det svært mye til for å felle gamle trær. Om vi venner oss til å styve dem, dvs. ta bort de mest sjenerende og farefulle grenene, så mister ikke treet sin økologiske funksjon overfor andre medskapninger på vår klode. Og her har vi et ansvar som i Norge ikke er særlig påaktet i forhold til hvilke utfordringer og internasjonale forpliktelser vi har knyttet oss til.

Om dette skulle føre til at det blir stående sprikende grener med sterkt redusert grenverk igjen av enkeltstående problemtrær, så er dette til å leve med da mange organismer finner stor nytte og nødvendig livsrom i restene av slike gamle trær. La slike trær bli oppfattet som skulpturer i vårt kulturlandskap hvor vi viser at vi har forstått våre forpliktelsene om å ta vare på biologisk mangfold i vår forvaltning.

Intet grenverk vil daske inntil hus eller falle i hodet på folk, for øvrig en overvurdert fare, men selvfølgelig ikke et aspekt vi skal se bort fra. Det kan på sikt bli mange trær som i tillegg får et liv etter døden til stor nytte og som en nødvendighet overfor annet levende liv.

Den største bøygen tror jeg er å ‘omvende’ folk flest til å oppfatte dette som en fremtidsrettet forvaltning som viser at vi nettopp tar forpliktelsene på alvor. I tillegg kan det formodentlig være en bøyg å få arboristenes utdannelse og kompetanse litt bort fra at trær og grøntarealer ensidig skal parkifiseres, men utvide kompetansen til også å oppfatte trær med sprikende grener som skulpturer i landskapet. Konstellasjonen om at arboristene gir råd i et øyeblikk for senere å få en jobb med å fjerne treet, smaker også av bukken og havresekken og problemer med habiliteten for gode avgjørelser.

Med fare for å fornærme enda flere, må jeg vel si jeg ser ett og annet kunstverk plassert på offentlige steder hvor jeg stusser både på skjønnhet og betydning. Jeg forstår også dem som mener at vidløftige planer om store kvinnehoder i sten, med og uten åpne øyne, plassert på velkjente og kjære steder for mange, kan oppleves som et overgrep. Stedet har fra før en egenart og en tradisjon slike kunstverk vanskelig kan oppleves som annet enn fremmedelementer.

Kanskje vil styvete trær, med grener i flere retninger, også oppleves som fremmed i vår by, men hvor vi venner oss til skulpturer av ymse slag etter hvert som de blir en del av bybildet. Alt nytt og fremmed vekker ofte motstand i konservative sinn hvor jeg nok også selv hører hjemme. Men den store forskjellen er at døde og dødende trær bidrar til å opprettholde internasjonale forpliktelser overfor andre livsformer.

For bedre å lykkes med aksept for dette, må vi få opp et skilt, gjerne ved hvert aktuelt tre, som opplyser om hvorfor dette treet nå er blitt en slik skulptur sammen med et utvalg organismer som er avhengig av nettopp slike treskulpturer. Da kan vi forhåpentligvis berge både treet i Gamlebyen og det nylig omtalte ved kirken (FB 18.1.), etter motvillig, dog kanskje nødvendig skjøtsel.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags