Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I kommuneplanens arealdel for perioden 2011 – 23, har Fredrikstads politikere angitt en ønsket boligbygging fordelt på 50 prosent i byområdet, 40 prosent i øvrige tettsteder og 10 prosent i lokalsentrene/omland. Flere byutviklere har tatt til orde for en tøffere fortettingspolitikk når ny arealplan skal utarbeides med anbefalinger om at opp mot 85 prosent av boligproduksjonen bør ligge i byområdet. Det hevdes sågar at hele Fredrikstads boligbehov helt frem til 2044 kan dekkes gjennom boligbygging i byområdet.
Hvordan vil fortettingspolitikken kunne påvirker boligmarkedet?
Byggekostnaden på boliger er stort sett uavhengig av beliggenhet innenfor vår kommune. Du kan bygge ytterst på Kråkerøy eller midt i sentrum – gitt samme bolig – så vil byggekostnaden være den samme. Det vil kunne være noe variasjon avhengig av infrastruktur (vei – vann – avløp), men det største avviket i kostnad for en utbygger vil ligge i tomtekostnaden. Dette vil naturlig nok også gjenspeile seg i prisen ut i markedet. Alt annet likt, så vil en leilighet på Lunde være billigere enn en leilighet på Værste.
Burde vi også ta hensyn til at livet ikke alltid blir slik som vi planlegger det, men som statistikken forteller oss at det kommer til å bli?
Politiske beslutninger i kommunen har påvirkning på boligprisene gjennom arealplanleggingen. Ikke bare på grunn av hvor man vedtar at det skal bygges i fremtiden – men vel så mye hvor politikerne vedtar at det ikke skal bygges.
I riktig gamle dager flyttet vi kanskje bare en gang i livet – det var da vi flyttet hjemmefra. Etter hvert ble det vanligere å flytte for å gå på skole eller for den første jobben. Deretter flyttet vi sammen for å stifte familie. Etter hvert har det også blitt vanlig å bytte bolig når vi blir eldre og kravet til boligens utforming og beliggenhet har endret seg. Boligbehovet varierer med andre ord i større og større grad avhengig av livsfasene.
I dagens samfunn har det blitt vanlig å bytte bolig ytterligere en gang – nemlig ved samlivsbrudd. Ofte skjer et samlivsbrudd mens barna våre ennå er i skolepliktig alder. Med delt foreldreansvar er det praktisk å bo i nærheten av hverandre også etter et samlivsbrudd. Dessuten vil vi skåne barna våre mest mulig i en vanskelig tid. Derfor ønsker mange å beholde barna i samme skolekrets – med de samme vennene – med de samme fritidsinteressene. Men med to boliger og to husholdninger i stedet for én, så sier det seg selv at det for mange også blir et kostnadsspørsmål.
Pettersand Panorama fikk endelig ja
Her ønsker de å få opp 26–28 nye Ørebekk-boliger
I dag planlegger vi boliger som er tilpasset studenter og eldre. Og store områder reguleres med det formålet at mor, far og barn skal leve godt der – boligbygging for et vellykket og sorgløst liv. Burde vi også ta hensyn til at livet ikke alltid blir slik som vi planlegger det, men som statistikken forteller oss at det kommer til å bli? Hvem planlegger for boligbehovet for en nyskilt pappa med en datter på tre år i barnehagen og en 6.-klassing som skal til skolen, på SFO og fotballtrening klokken 17:00? Og hvor skal mamma finne seg en treroms leilighet tilpasset en ny økonomisk hverdag der hun kan omgås sin nye kjæreste og ha omsorgen for barna sine i 50 prosent av tiden?
Fortettingsstrategien i byutvikling er viktig – av mange hensyn. Å bygge tett gir god økonomi både direkte og indirekte. Men en ensidig fortettingspolitikk kan også være prisdrivende om dette medfører begrensning av arealbruken til det som er definert som byområdet. Derfor er det viktig at fremtidige planer gir rom for fortettet boligbygging også utenfor sentrum.
Jøtul-flytting frigjør attraktive områder – men skepsis til massiv boligutbygging