Grasrotprotest og økt usikkerhet i politikken

– Bompenger rammer dem som har minst hardest, men samtidig står vi igjen med spørsmålet hva vi skal gjøre for å begrense bilbruken inn til byene, skriver Bodahl Johansen. Bilde fra demonstrasjonen i Fredrikstad i juni i år.

– Bompenger rammer dem som har minst hardest, men samtidig står vi igjen med spørsmålet hva vi skal gjøre for å begrense bilbruken inn til byene, skriver Bodahl Johansen. Bilde fra demonstrasjonen i Fredrikstad i juni i år. Foto:

Av

Gunnar Bodahl Johansen skriver denne gangen om Viken, bompenger og dobbeltsporet, og om folkelig opprør mot demokratisk fattede vedtak.

DEL

Bodahl på en lørdag

Ønsker man seg mer Senterparti-politikk i Viken, skal man selvfølgelig stemme på Senterpartiet. Men man opphever verken regionsreformen eller fjerner Viken fra kartet ved å stemme Senterpartiet. Velgerne bør stemme på det partiet som best ivaretar deres interesser og verdier. Å oppfordre til å stemme på partier man misliker, kan ikke forsvares demokratisk.

Jeg har tidligere kalt Viken en demokratisk vits, fordi jeg frykter at avstanden og ulikhetene mellom de forskjellige delene av regionen kan svekke den politiske interessen for regionen. Det er vanskelig å se at opprettelsen av Viken vil skape et større folkelig engasjement i politikken, noe som er avgjørende for opprettholdelsen og utviklingen av demokratiet. Men regionreformen er selvfølgelig vedtatt i Stortinget etter de demokratiske ordninger som eksisterer i nasjonalforsamlingen, nærmere bestemt 8. juni 2017. Fra neste år vil det være 11 fylker i Norge, ifølge regjeringen «bedre tilpasset samfunnsutfordringene vi står overfor».

Noen må betale regningen, og «noen» er tilfeldigvis skattebetalerne.

Politireformen er også demokratisk vedtatt i Stortinget. At Arbeiderpartiet går fra vedtaket partiet stemte for, må oppfattes som en panisk handling, ikke minst som følge av at Senterpartiet forsyner seg av partiets velgere. Hvis de store partiene i sentrum for norsk politikk, som har vært garantisten for gjennomføringen av de store reformene, lar seg presse av mindre partier til å endre kurs, har vi fått en langt større bevegelse og usikkerhet i politikken.

Vi ser det samme i bompengesaken hvor Fremskrittspartiet har fått panikk etter at Folkeaksjonen Nei til bompenger (FNB) tar velgere fra partiet. Fremskrittspartiet har selv profilert seg som et anti-bompengeparti, men har hatt samferdselsministeren i en regjering som får ansvaret for norgesrekorden i opprettelsen av antall bomstasjoner.

Det er ikke vanskelig å peke på at bompenger – i likhet med alle generelle og ikke-behovsprøvde skatter og avgifter – rammer hardest dem som har minst, alle som må bruke bilen til og fra jobben fordi kollektivtrafikken ikke er tilpasset sted og arbeidstid, og ikke minst barnefamilier som skal frakte barn til og fra trening og andre fritidsaktiviteter. Men samtidig står vi igjen med spørsmålet hva vi skal gjøre for å begrense bilbruken inn til byene? Venstre har jo rett i at vi har en klimakrise og ikke en bompengekrise. Men det utrolige skjer at regjeringspartiene «kriger» med hverandre ved åpningen av valgkampen!

Et annet viktig samferdselspolitisk spørsmål der det trolig tvinger seg frem nye vurderinger, og hvor lokalpolitiske kjepphester kanskje må settes på stallen, er dobbeltsporet gjennom Østfold-byene. Det er både et politisk og moralske spørsmålet om samfunnet skal bruke 30 milliarder og rive 450 hus (det verste estimatet) for å legge en 21 kilometer lang jernbanestrekning gjennom Fredrikstad og Sarpsborg. I tillegg skal det bygges ny jernbanestasjon på Grønli til fire milliarder og kanskje det samme i Sarpsborg samt at Sarpsborg-politikerne vil at jernbanen skal gå i en nedgravd tunnel gjennom store deler av byen, noe som fordyrer prosjektet med åtte milliarder, ifølge anslag fra Bane-Nor. Noen må betale regningen, og «noen» er tilfeldigvis skattebetalerne.

Vi ønsker oss tog med høy regularitet, hyppige avganger, kort reisetiden og god komfort. Jeg har pendlet mellom Fredrikstad og Oslo i ti år, og henger – sikkert sammen med mange andre – fast i mine forestillinger om hvor jeg vil gå på og av toget. «Rett linje» har for mange nærmest vært et skjellsord i debatten om dobbeltsporet, men med den voldsomme kostnadsøkningen vi nå har fått presentert, vil det tvinge seg frem en ny debatt der politikerne ikke kan utelukke andre alternativer enn det alternativet som i dag ligger på bordet.

Lokalpolitikere ser dessuten for seg høyhastighetstog som suser inn på den nye Fredrikstad Grønli stasjon og skaper en byutvikling vi aldri tidligere har sett. Men det vil være overraskende om ikke flere og flere politikere er bekymret for de voksende kostnadene. Hvis jeg har forstått det riktig, var utgangspunktet at dobbeltsporet mellom Fredrikstad og Sarpsborg skulle koste åtte milliarder.

Du kan ta kontakt med forfatteren

Gunnar Bodahl-Johansen tar gjerne imot innspill fra leserne.

  • Bruk: gbj@medieetikk.no
  • eller tlf: 91753510
Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags