I sin kronikk tar Stine Torp Løkkeberg fra HiØ og Ann-Kristin Johansen fra HiØ og NTNU opp vold i nære relasjoner. De forteller om at når det oppdages eller mistenkes at barn lever under forhold som helt klart kommer under barneloven, tar man kontakt med barnevernet som ligger under barnevernloven, der man kan få veiledning og hjelp.

Det snakkes om voldslovbrudd, som de skriver, skal meldes til barnevernet. «Det å leve med vold er nemlig helt klart brudd på norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Opplysningsplikten til barnevernstjenesten utløses ved alvorlige mistanker eller når du har en begrunnet bekymring». Det taes også opp at slike voldsopplevelser vil kunne prege barnas utvikling og opplevelse av velvære. At det er politiet som behandler brudd på barneloven, kommer ikke fram.

Det kan ut i fra teksten virke som om det bare er barnevernet som har kompetanse om barn som er utsatt for vold. Når man utsetter barn for forskjellige typer som fysisk, psykisk og seksuell vold, så er dette ikke barnevernets oppgave å etterforske. Dette er politiarbeid. Det er politiet som har kompetanse i etterforskning og utdypende samtaler med barn skal gjøres på Barnehuset. Politiet er også klare på at det er de som besitter denne kompetansen best.

Vi kan da forstå at norsk forvaltning i mange år har sviktet barnas menneskerettigheter grovt.

Det er mange eksempler på at barn som først har snakket med barnevernet, viser at de har følt seg ferdigsnakket og vil derfor ikke snakke med Barnehuset. Dette er et alvorlig problem for barnet og for etterforskningen, da samtaler hos barnevernet ikke regnes som likeverdig bevis i retten sammenlignet med det som blir gjort ved Barnehuset. Det kan føre til at barnet blir ført tilbake til de forholdene de vokste opp i og som det var meldt bekymring om fordi noen hadde følt et ansvar de ikke var kompetente til å forstå rekkevidden av.

Når man leser kronikken, så kan man få et bilde av at om man melder bekymring til barnevernet om barn som er utsatt for vold, så vil dette føre til at det blir gjort noe. Om man leser Riksrevisjonens rapport fra 2012 om barnevernet og Barnevoldsutvalgets NOU-rapport fra i fjor, Svik og svikt, så forteller disse rapportene om alvorlig svikt i rutiner, vurderinger og handlingsmønstre. Det fortelles om sjokkerende funn av manglende faglighet og vurderingsevne der barn enten utsettes for ubegrunnet omsorgsovertakelse som kan være merkelig vanskelig å reversere og om manglende inngripen der det virkelig er behov.

Det ligger for tiden nærmere ti saker inne i den Europeiske menneskerettsdomstolen der Norge er motpart. Om en måneds tid kommer det en sak opp i Storkammeret der Norge er motpart i en omsorgsovertakelsessak. For at en sak skal komme til EMD, menneskerettsdomstolen, må den igjennom hele det norske rettsapparatet, dvs gjennom Høyesterett, der ankesaken er avvist eller behandlet. Å komme igjennom nåløyet i EMD er heller ikke en enkel affære. Nylig var det oppe en sak der Norges Høyesterett tapte mot EMD i en varig omsorgsovertakelse. EMK slår fast at varige omsorgsovertakelser ikke er lov.

Det skal jobbes for at familien skal gjenforenes og der er barnevernet ansvarlig. Dette er noe som omtrent aldri skjer. Denne dommen slår fast det samme som Norge ble dømt for i EMD for mange år siden, men som ikke har vært tatt inn av domstolene. Det betyr at norsk barnevern og rett har brutt norsk lov omtrent hver gang det har vært dømt til varig omsorgsovertakelse eller tvangsadopsjon, da også barnevernet må rette seg etter dommer i EMD. Vi kan da forstå at norsk forvaltning i mange år har sviktet barnas menneskerettigheter grovt.

Disse sakene har i første omgang vært inne hos barnevernet, som ut i fra et faglig skjønn har vurdert en varig omsorgsovertakelse før den har kommet til retten. I denne sammenhengen har det vært inne en faglig vurdering av en psykolog eller annen egnet og godkjent person. Enkelte av de fagpersonene som har prøvd seg på dette området, forteller at om de ikke forfattet en vurdering som stemte med barnevernets vurdering, så fikk de ikke flere oppdrag. Dette var et tema i NRK Brennpunkt for noen få år siden og kan fremdeles sees der.

Vi kan da tenke det slik at om barnevernet mangler den kompetansen som trengs, både sosialfaglig og juridisk, kan mye oppstå. Vi ser at psykologer skriver svært godt betalte rapporter som er farget av barnevernets mening og er derfor ikke uavhengige. Vi ser at dommere lener seg sterk på disse psykologene. Vi ser at psykologer som er engasjert av privat part omtrent ikke får komme til orde eller at deres vurdering ikke blir akseptert og at de samme psykologene får full oppmerksomhet om de er engasjert av barnevernet.

Vi ser at det er vanskelig å få saken vurdert i Lagmannsretten om man mener seg feil behandlet. Vi ser at om man ikke er servil ifht barnevernets vurderinger, så havner man i en type karantene der saken, dvs at barnet er omsorgsovertatt, er låst i ett år, noe som strider mot EMK og da også norsk lov. Vi ser saksbehandling som er full av mangler av alle slag. Vi ser at barna ofte ikke får komme til orde, noe de har krav på. Vi ser at barna nektes partsrettigheter før de er 16 år, noe som bryter med EMK, som ikke har slike aldersbegrensninger. Vi ser at barn nektes deres rett til egen advokat der det er mistanke eller bekymring om alvorlige vold.

Dette skrivet er ikke primært rettet mot barnevernet i Fredrikstad, men tar for seg den generelle situasjonen i landet. Det er mange som driver godt og faglig forsvarlig barnevern, men det er også klare indikasjoner på at det kan være alvorlig svikt. Når jeg hører at innmeldte bekymringer om at daglig vold mot et barn ikke får gjennomslag, får det meg til å tenke at det også kan være saker her i byen som kunne trenge et fokusert øye fra Rådmannen i Fredrikstad, den ansvarlig myndigheten for barnevernet.