Tåkelegging om barns behov i barnevernet

Det er altså ikke noen sammenheng mellom hvor fornøyde foreldrene er med hjelpen de får og i hvilken grad barna deres får en bedret psykisk helse, skriver Kåre S. Olafsen.

Det er altså ikke noen sammenheng mellom hvor fornøyde foreldrene er med hjelpen de får og i hvilken grad barna deres får en bedret psykisk helse, skriver Kåre S. Olafsen. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Heidi Aarum Hansen tåkelegger en viktig debatt når hun gjør diskusjonen om kompetanse i barnevernet til et spørsmål om maktkamp mellom faggrupper, skriver Dr.philos, forsker og psykologspesialist Kåre S. Olafsen.

DEL

Kronikk 

Førsteamanuensis Heidi Aarum Hansen slår fast i sin kronikk i FB 15. april at det pågår en maktkamp om hva slags kunnskap som er mest relevant for at barnevernet skal løse sine oppgaver. Kompetanse i barnevernet er i høyeste grad et tema som krever offentlig oppmerksomhet, for eksempel hvilke tiltak som er til hjelp for de enkelte familier. Men ved å redusere diskusjonen til et spørsmål om maktkamp mellom profesjoner bidrar hun til å tåkelegge en viktig debatt.

Høyere forekomst av psykiske lidelser

Som barnevernforsker og psykolog har jeg i perioder deltatt i arbeidet ved forskjellige barneverntjenester for å lære om praksis. Jeg er spesielt interessert i foreldreveiledning, og hva som kan gjøres for å forhindre utvikling av psykiske lidelser hos barn og unge gjennom slike veiledninger.

Kåre S. Olafsen.

Kåre S. Olafsen.

Resultater fra internasjonale og norske undersøkelser viser at barn og unge i barnevernet har høyere forekomst av psykiske lidelser enn den øvrige befolkningen, og det er derfor viktig at vi kan sette inn tiltak som faktisk er til hjelp. Sosionomen og barnevernforskeren Øivin Christiansen og hans kollegaer publiserte i fjor en rapport om barnevernets hjelpetiltak, basert på data fra Statistisk sentralbyrå.

Rapporten gir et interessant innblikk i tiltaksarbeidet og det dominerende tiltaket «råd og veiledning». De fleste foreldre med tiltak i barnevernet er fornøyd med råd og veiledning, men rapporten viser også at det ikke er noen sammenheng mellom råd og veiledning og reduksjon av psykiske lidelser hos barn og unge.

God tverrfaglighet – men også respekt

Det er altså ikke noen sammenheng mellom hvor fornøyde foreldrene er med hjelpen de får og i hvilken grad barna deres får en bedret psykisk helse. Dette er ofte velkjent fra brukerundersøkelser: Fornøydhet med tjenester fører ikke nødvendigvis til at man handler på nye og bedre måter. Foreldre kan for eksempel være fornøyd med en god relasjon til barnevernsarbeideren, noe som er viktig, men dette får ikke nødvendigvis konsekvenser for deres konkrete væremåte overfor egne barn.

Det illustrerer også hvor komplisert dette fagfeltet er – og hvor viktig det er med god tverrfaglighet og respekt for hverandres faglige spisskompetanse. For å kunne arbeide med psykiske lidelser, både når det gjelder forebygging og behandling, er det viktig å ha kunnskap om forhold som fører til og opprettholder lidelse.

Aarum Hansen setter «barnevernfaglig» og «psykologisk» kunnskap opp som motsetninger, det er et problematisk skille, slik jeg ser det. Hva menes med dette? I dag er det flere steder slik at en barnevernstjeneste har som mest brukte «tiltak» å tilby et kurs i generell tilknytningsteori for foreldre som sliter.

Alle over én veiledningskam

Å sette profesjoner opp mot hverandre er hendig – men uheldig: det bidrar til å flytte oppmerksomheten bort fra det som er særlig brennbart – nemlig kunnskaps- underlaget fra grunnutdanningen når det gjelder hjelpsomme tiltak.

Mine egne erfaringer fra flere barneverntjenester, er at det satses på enkeltmetoder for foreldreveiledning, og at disse metodene tilbys alle foreldre. Da glipper det fort: feil kan fort skje når alle skjæres over én veiledningskam – i stedet for å utrede grundig og individuelt – og tilpasse råd, veiledning, tiltak etter det.

Derfor vil jeg spørre: Er det «barnevernfaglig kunnskap» som ligger til grunn for at et slikt generelt veiledningskurs er det eneste tiltaket som settes inn? Er det den samme kunnskapen som brukes når det settes inn programmer for atferdsforstyrrelser som eneste tiltak når det er alvorlig psykisk forstyrrelse hos forelder?

I barnevernet kan det være sammensatte og alvorlige problemer, som kan handle om psykiske lidelser hos både foreldre og barn, og da er det viktig å kunne gjøre informerte avveininger når det gjelder hvilke tiltak som skal settes inn. Jeg ser med bekymring at det for ofte er for få «verktøy» i kofferten hos ulike barnevernstjenester når komplekse situasjoner oppstår.

For lite refleksjon

Aarum Hansen hevder at psykologiske forklaringsmodeller er utviklet i et helselovgivningsperspektiv. Det er ikke mange psykologer som kjenner seg igjen i dette. Hun blander sammen: 1) Et lovverk for spesialisthelsetjenesten som har pålegg om å sette diagnose og 2) forskningsgrunnlaget som ligger til grunn for profesjonsutøvelse. Det første punktet kan man ha ulike meninger om, men det innebærer ikke at den mest sentrale aktiviteten er å sette diagnose.

Etter min oppfatning er det generelt for lite refleksjon om hva psykiske diagnoser innebærer, og ADHD er et særlig nærliggende eksempel på dette, noe jeg og Aarum Hansen er enige om. I barneverntjenesten er det tradisjoner som er vel verdt å ta vare på, som å se betydningen av de systemene og menneskelige relasjonene individet er del av.

Dette innebærer at man kan få et bedre bilde av den kompleksiteten som inngår i psykiske lidelser og forstyrrelser, enn ved å fokusere bare på individet.

«Født sånn og blitt sånn»

Men, det betyr likevel ikke at man kan hoppe bukk over det som er spesifikt for det enkelte barn. Barn er både «født sånn og blitt sånn», og noen egenskaper kan bidra til psykisk lidelse og forstyrrelse under enkelte betingelser, mens de samme trekkene kan føre til styrke og kompetanse under andre forhold.

Et eksempel her er sensitive og følsomme barn, hvor et dårlig omsorgsmiljø kan være direkte ødeleggende for barnet, mens det under bedre omsorgsbetingelser kan utvikle svært god fungering på en rekke områder. For å kunne sette inn virksomme tiltak trengs det kunnskap om det «unike barnet», som hvordan det utvikler sin egen måte å regulere følelser på. Ingen profesjon har enerett på slike kunnskaper, men hos psykologer er dette kunnskaper som er vektlagt, noe som underbygger nødvendigheten av tverrfaglig arbeid.

Å sette profesjoner opp mot hverandre er hendig – men uheldig: det bidrar til å flytte oppmerksomheten bort fra det som er særlig brennbart – nemlig kunnskapsunderlaget fra grunnutdanningen når det gjelder hjelpsomme tiltak.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags