Maktkamp om å vite hva som er best for barnet

Når barnevernet trer inn: Hvem kan best vite hva som  er det beste tilbudet til jenta, en jurist, en psykolog eller en barnevernspedagog? Foto: NTB Scanpix

Når barnevernet trer inn: Hvem kan best vite hva som er det beste tilbudet til jenta, en jurist, en psykolog eller en barnevernspedagog? Foto: NTB Scanpix

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

I konkurransen mellom ulike yrkesutøvere kan være argumenter som ikke er til barnets beste, skriver Heidi Aarum Hansen om profesjonskampen i barnevernet.

DEL

Kronikk 

Det er mange meninger om hva som skal til for at barnevernet skal ivareta sitt samfunnsoppdrag. Et sentralt spørsmål blir da hvilken kompetanse barnevernet trenger? Dette er et tema jeg har diskutert i min doktoravhandling «Barnevernets stemmer» fra 2015. Funnene i denne avhandlingen viser at det pågår en maktkamp om hva slags kunnskap som er mest relevant for at barnevernet kan løse sine oppgaver.

Selv om over 80 prosent av de som jobber i det kommunale barnevernet representerer yrkesgrupper som barnevernspedagoger og sosionomer, viser mine resultater at forskning i og om barnevernet, i stor utstrekning har vært et anliggende for andre profesjoner enn de som kvalifiserer for arbeid i barnevernet.

Det er først og fremst jurister og psykologer som fremstår som sentrale kunnskapsbærere i det norske barnevernet. Men hva betyr det for den faglige utviklingen i barnevernet at barnevernspedagoger og sosionomene er lite synlige i kunnskapsdiskusjonene?

Heidi Aarum Hansen.

Heidi Aarum Hansen.

Jurister og psykologer er profesjoner med stor grad av status og samfunnsmessig anerkjennelse. I praksis vil det medføre at hvis offentligheten har et inntrykk av at jurister og psykologer er bedre egnet enn barnevernspedagoger og sosionomer til å utvikle den barnevernfaglige kompetansen, vil det også følge et inntrykk av at de vet mer enn barnevernspedagoger og sosionomer om barnevernfaglig arbeid, og om barns oppvekstvillkår generelt. En naturlig effekt av at noens profesjoners kompetanse løftes frem som mer egnet, er at andres kompetanse får en naturlig underordning.

I det praktiske arbeidet med barn og unge, vil de ulike faglige tilnærmingene representerer ulike syn på en og samme problemstilling. For barn og familier som omfattes av barnevernets tiltaksapparat, vil den faglige tilnærmingen således være avgjørende for tiltakene som iverksettes. Jeg skal gi to eksempler.

Når barnevernfaglig kunnskap tones ned til fordel for psykologisk kunnskap, vil det i det praktiske arbeidet bety at barn og foreldre blir kartlagt, diagnostisert og behandlet med utgangspunkt i psykologiske forklaringsmodeller, utviklet i et helselovgivningsperspektiv.

Når barn gis diagnoser snakkes det i hovedsak om barnet som sykt, og ikke om foreldrenes omsorgs- kompetanse.

Et eksempel som illustrerer er at barn tilbys tiltak med utgangspunkt i spesifikke diagnoser, som for eksempel ADHD. Med andre ord vil det være diagnosen som utløser tiltaket. Når barn gis diagnoser snakkes det i hovedsak om barnet som sykt, og ikke om foreldrenes omsorgskompetanse.

I en barnevernfaglig tilnærming derimot, vil fokus ligge på å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt. Med utgangspunkt i spesialisert kunnskap om barnevernfaglige, juridiske og etiske perspektiver, har barnevernspedagoger og sosionomer kompetanse til å analysere barn og unges omsorgs- og livsbelastninger.

I denne tilnærmingen vil man være mer opptatt av hvordan diagnosen påvirker barnets omsorg, enn av diagnosen i seg selv. Som et ledd i å vurdere barnets omsorgssituasjon, vil det praktiske arbeidet i dette perspektivet i hovedsak handle om å tilby forebyggende hjelpetiltak som kan bidra til å utvikle foreldrenes omsorgskompetanse.

Barn og unge som omfattes av barnevernets tiltaksapparat har ofte sammensatte hjelpebehov. Tverrfaglig samarbeid er derfor en nødvendig forutsetning for å kunne gi barn og unge som omfattes av barnevernets tiltak et helhetlig tilbud. Likevel vil det være slik at det i konkurransen mellom ulike yrkesutøvere vil kunne oppstå faglige argumenter som ikke nødvendigvis vil være til barnets beste.

I dette konkurransefeltet er det slik jeg ser det, viktig for fagets utvikling at barnevernspedagoger og sosionomer i større grad fremtrer som eksperter på eget fagområde.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags