Et barn uten vern

På flukt: «Hun vil bare ha fred noen dager, sier hun. Tenke over livet. Finne ut hva hun vil.»

På flukt: «Hun vil bare ha fred noen dager, sier hun. Tenke over livet. Finne ut hva hun vil.» Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

– Hvorfor flytter barnevernsloven barn fra en omsorgssvikt og over til en annen? Liv Slotte stiller spørsmål etter selv å ha møtt en jente som stakk av fra institusjon uten å bli meldt savnet, og etter tragedien i Kristiansand der rømningen endte endte i drap.

DEL

Leserbrev 

Hvordan er det å møte et barn som stikker av fra institusjon uten å bli savnet? Denne historien fra forsommeren i år har blitt aktuell etter det som skjedde i Kristiansand nylig da en 15 år gamle jente stakk av. Én time etter knivstikkingen fikk institusjonen hun rømte fra beskjed om at hun hadde drept et annet menneske.

Det startet med at jeg fikk telefon fra et familiemedlem på kino i sentrum av Fredrikstad. Kan vi ta imot ei jente som ikke har noe sted å gjøre av seg? Jeg ber om å få snakke med henne. Hun sier fornavnet sitt og hvor gammel hun er, at hun bor i et hus langt inne i skogen. Hun sier videre at hun ikke vil være på institusjonen lenger. De andre barna kikker på henne når hun dusjer. Hun har rømt fra barnevernet. Hun forteller videre at tre andre barn rømmer fra den samme institusjonen i dag, og at de har blitt borte for henne.

Det går 30 minutter. Jenta står i vår stue på Rolvsøy. Hun forteller sin historie. Hun har lukket døra si på barnevernsinstitusjonen klokka seks. Deretter har hun reist. Hun er redd og tror både politi og de fra barnehjemmet leter etter henne.

Jeg må holde hodet kaldt. Jeg har lyst til å gråte høylytt, omfavne henne og si at alt vil bli helt ok, at hun er i trygge hender. Men, jeg vet at det er en løgn jeg må tygge i meg. Min oppgave nå er å melde fra og sende henne tilbake.

Med fokus  i barnet på 14 år som trenger hjelp, vurderer jeg alternativene. Barnevernsvakta eller politiet. Men først trenger jenta å hvile litt. Jeg velger å ringe en venn, en barnevernsansatt, og spørre om råd. I mellomtiden har jeg googlet. Hvilke rettigheter har jenta? Hvem tar henne imot, og på hvilken måte i kveld? Underveis i nettsøket leser jeg spalte på spalte om barna som ikke blir meldt savnet når de stikker på rømmen. Barn ned i 13-årsalderen som lukker døra bak seg og blir vekk, som jenta her i kveld. De går ut den samme døra som de ved lov er plassert bak fordi noen der ute har bedrevet omsorgssvikt. Oppfølgingsspørsmål; - Hva er så dette?

Jeg leser om en jente, i Østlendingen 2009, på 13 i Oslo. En hel måned alene, overlatt til tilfeldighetene. Svært dårlig forfatning da politiet fant henne. Ikke meldt savnet. Ingen lette etter henne. En artikkel som forteller om ti andre tilfeller fra en og samme sommer i hovedstaden. Mennesker som gir fra seg barn til total omsorgssvikt. Gateprostituerte. Narkomane.

Etter mat og drikke setter jenta vår seg til å spille gitar. Pen i tøyet, som mora mi ville sagt. Hun vil bare ha fred noen dager, sier hun. Tenke over livet. Finne ut hva hun vil. Hun er nylig tatt med tvang hjemmefra. Hun har familien nokså nært. Hun skal reise tilbake til institusjonen, men ikke nå. Hun bønnfaller meg om ikke å si til noen at hun er her hos meg. Jeg har lyst til å rope høyt ut, en gang til, at jeg skal ta vare på henne for alltid. Men nå, som for en time siden, er jeg stille tenkende.

Så snakker vi sammen ved kjøkkenbordet. Jeg forteller henne om norsk lov. Om hvem som har omsorg for henne. At jeg har plikt til å melde fra. At jeg ønsker å passe på henne som er et barn, og at det er derfor jeg må si i fra at hun er hos oss i kveld. Hun sier at hun gjerne kan gå til noen venner i Fredrikstad dersom hun ikke får sove hos oss i natt.

Hva holder de på med på denne institusjonen når fire barn rømmer på en og samme dag, og ingen meldes savnet?

Jeg forteller henne igjen at hun er et barn, og at det er min samvittighet å ta vare på henne. Med øyne som fylles av tårer setter hun seg sammenkrøpet på barnerommet vårt. Et liknende rom som hun selv hadde for kun kort tid siden. Hun er redd og hun forteller med ord at hun er redd. Hun føler seg jaktet på. – Vær så snill, ikke ring, ber hun.

Jeg er ikke så snill. Vi ringer først og får råd. Deretter følger vi rådene. Barnevernstjenesten og politiet er rett instans. I Fredrikstad sier vedkommende med telefonvakt at ingen barn er savnet. Politiet bekrefter at ingen barn er savnet, mens betjenten er svært interessert i å komme til vår stue. Politiet vil vite hvem jenta vår er.

Min venn i barnevernet i Fredrikstad tar en rekke nødvendige telefoner og får lokalisert jentas opphavsadresse. I Sarpsborg. En stund tikker avsted før barnevernsvakta i Sarpsborg ringer til oss. En stund går og institusjonen til jenta ringer til oss. En stund går og to politibetjenter kommer inn vår dør og beroliger jenta om at det beste er å bli med dem. Det er midnatt. Hun bøyer seg over de hvite joggeskoene før hun forsvinner ut av våre liv.

Noen spørsmål og et vondt mammahjerte sitter jeg igjen med. Hva holder de på med på denne institusjonen når fire barn rømmer på en og samme dag, og ingen meldes savnet? Hvorfor flytter barnevernsloven barn fra en omsorgssvikt og over til en annen? Jeg mener det er brudd på norsk lov å ikke melde en mindreårig savnet, og kaller det omsorgssvikt på egen samvittighet. Hvorfor melder ikke barnevernsinstitusjonen ifra til politiet straks barnet har rømt? Hvordan er internkontrollen på institusjonene, hvor er tilsynsmyndigheten og hvilke rutiner har barnevernet for rapportering. Kan vi få avdekket omfanget av slik praksis i de offentlige og private avdelingene som fins?

Jeg tipper at det handler om lisenser og store penger. Noen ganger lønner det seg kanskje for lommeboka å holde kjeft og ha to regnskapsbøker. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags