Ingen ble elitespillere, men guttene er mer som brødre enn venner. Hva mer kan vi ønske?

Fotballgutta KIL 86

Fotballgutta KIL 86 Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Et sterkt forsvar for idrettslaget som sosial arena fra Bernt Kristian Berntsen fra Kråkerøy, tidligere lagleder for en gjeng KIL-gutter født 1986.

DEL

Leserbrev 

I de siste ukene har barneidretten vært heftig diskutert. Eller mer: Hvorfor klarer vi i Norge ikke å hevde oss internasjonalt i fotball? Jon Hermansen i Kråkerøy Idrettslag (KIL) startet diskusjonen med betraktninger om barneidrett. Han får svar av alltid kloke Nils Malcolm om hva barneidrett er  eller ikke. Trond «Kurte» Andreassen viser med all sin tygde at det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Hans Jørgen Mathisen lurer på om det går å få til samarbeid med FFK om barnefotball. Alt i alt mange interessante innspill som er verdt å diskutere.

Jeg ønsker å dele noen erfaringer både som styremedlem i KIL for 15-17 år siden og som lagleder for en gjeng på rundt 20 gutter født 1986. Først litt om undersøkelsen «Hva synes dere a?» som jeg gjennomførte i regi av KIL og FRID. Jeg skulle spørre alle lagene i KIL barn/ungdom om hva de mente om kampene, treningene og det sosiale.

Alt i alt, alle forhold tatt i betraktning, ble det viktigste uansett: Å være sammen med guttane!

Vi lokket ungene med pizza og brus til å svare på og diskutere spørsmålene. Et spørsmål som ble diskutert mye var: «Hva betyr mest – å vinne kamper eller at alle skal få spille?» Generelt kan sies at dess eldre, dess mer bikket det over i å vinne. Alt i alt, alle forhold tatt i betraktning, ble det viktigste uansett: Å være sammen med guttane! Altså det sosiale aspektet ved aktiviteten.

Laget vårt var et typisk lag trent av en pappa, Lasse Wiborg. Det som var litt spesielt, var at de fleste gikk i samme klasse på Rød barneskole med 21 gutter og fem jenter. De fleste kan vel tenke seg hva klasseforstander Torild Torp hadde å slite med. Gjengen vår var til tider ikke helt tamme og vi måtte etter hvert få gutta med på å lage spilleregler for hvordan de skulle oppføre seg.

Det viktigste de lærte var at brudd fikk konsekvenser og å ta ansvar for egne handlinger. Disse reglene fikk skolen også! Lasse og jeg hadde en grei arbeidsdeling og vi fulgte KIL sin plan og ville at de grunnleggende ideene KIL stod for skulle innprentes i gjengen. Vi vektla mestring av grunnleggende ferdigheter og holdninger og å opptre som lag. Vi slet likevel en del og det hendte at vi var rimelig oppgitte over at det å kaste sand og ha brytekamp, var mer morsomt enn å sparke ball.

Vi rev oss i håret (jeg mer enn Lasse) og lurte på hva vi egentlig holdt på med? Etter litt selvransakelse og diskusjon kom vi frem til at vi holdt på med barne- og ungdomsarbeid i regi av et idrettslag. Det hjalp, og vi klarte til og med å få frem tre-fire gode fotballspillere. Et par av dem var til og med på sonelaget for gutter. Hvorfor fortsatte de ikke? Det kan jeg la ligge til en annen gang.

Hva fikk vi ellers ut av det hele? Vi voksne ble kjente der vi stod på sidelinja. Vennskap ble etablert og vi fikk felles normer for hva som kunne aksepteres eller ikke. I dag er gutta 30 år. De aller fleste av dem har klart seg godt i livet med godt utdannelse, er i jobb, betaler skatt og bidrar til vekst i landet vårt.

I min sønns gjeng er det 10-12 gutter som har holdt sammen i alle år, til og fra. Når jeg observerer dem sammen, er de mer som brødre enn som venner. De fleste er nå gifte/samboere, har fått barn og ektefellene er blitt venner. Noen av oss i foreldregjengen har fremdeles regelmessige «foreldremøter», men nå er sakslista dominert av barnebarn. Så til sist: Hva mer kan en ønske seg, selv om ingen av gutta er blitt elitespillere i fotball?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags