Er det på tide å bremse treningstyranniet for barna?

Øyvind N. Brodtkorb spør om det er barnas premisser som gjelder, eller er det voksnes drømmer som skal realiseres på barns bekostning? Disse unge guttene er fra Trosvik og Sarpsborg, og har rukket å bli en del år eldre siden dette bildet ble tatt.

Øyvind N. Brodtkorb spør om det er barnas premisser som gjelder, eller er det voksnes drømmer som skal realiseres på barns bekostning? Disse unge guttene er fra Trosvik og Sarpsborg, og har rukket å bli en del år eldre siden dette bildet ble tatt. Foto:

Av

Øyvind N. Brodtkorb: – Det er kanskje dårlig gjort å sammenligne med barnearbeid, for barnefotball er jo bare lek og moro – eller er det det?

DEL

Leserbrev

Jeg har et barnebarn som heier på Liverpool og som synes fotball er kjempegøy. Som åtteåring meldte han seg inn i det lokale fotball-laget. Der var det full pakke fra første dag med drakter, kunstgressbane og «profesjonelle» trenere som skjøv de beste oppover og de dårlige nedover i hierarkiet. Det var blodig alvor, trening tre dager i uken og fullt fokus på seier i neste kamp.

Så fylte han ti år. Nå ble det trening hele fire ganger i uken! Og kamper. Det ble mye, selv for en gutt som i utgangspunktet synes fotball er morsomt. Men regimet er strengt, den som ikke stiller til trening blir sparket ut av laget: man leker ikke fotball!

Mitt barnebarn heier fortsatt på Liverpool. Men han hadde aldri ambisjoner om å bli proffspiller eller komme på landslaget. Så han sluttet. Nå sitter han hjemme og venter på kameratene mens de er på trening. Der er de nesten hele tiden. Noen av dem trives, men mange sier de har lyst å slutte, men at de ikke får lov av foreldrene.

Kanskje mange synes som meg, at det er i overkant, men ikke vil si fra av hensyn til barnet.

Jeg har full forståelse for at voksne fotballentusiaster, som selv aldri kom på landslaget, finner mening i hverdagen ved å være fotballtrener for barn. Jeg er faktisk litt mer i tvil om alle foreldre synes det er på sin plass at ti-, tolvåringer, i tillegg til skole og lekser, skal bruke fire av ukas fem kvelder på trening. Kanskje mange synes som meg, at det er i overkant, men ikke vil si fra av hensyn til barnet.

Da jeg var barn løp vi ut på løkka med en sliten lærkule og sparket fotball. Det var en lek på våre – barnas – premisser. Jeg er klar over at opplysningen avdekker det faktum at jeg er blitt gammel, men det betyr også at jeg tør å stille spørsmålet: Fire dager i uken – hva er det for noe?! Er det barnas premisser som gjelder, eller er det voksnes drømmer som skal realiseres på barns bekostning? Har leken blitt taklet av ambisiøse voksne og druknet i kunstgresset? Er det ingen som setter grenser? Har noen spurt barna hva de selv synes? (... uten at «feil» svar medfører at man plasseres på benken.)

Det er kanskje dårlig gjort å sammenligne med barnearbeid, for barnefotball er jo bare lek og moro – eller er det det?

Øyvind N. Brodtkorb

Jeløy, Moss

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags