Jeg oppfordrer foreldre til å prioritere barna fremfor jobb og status.

Trygghet, god oppdragelse og varme som barn.

Trygghet, god oppdragelse og varme som barn. Foto:

Av

Barna er det viktigste vi har, skriver.Anne Kari Helseth Solberg.

DEL

LeserbrevIngjerd Braathen hevder i sitt innlegg at staten har overtatt barneoppdragelsen. Hun sier videre at 97 % av etnisk norske barn begynner i barnehagen i barnehagen, og mener derfor at det er staten som oppdrar barna våre.

Videre sier hun at innvandrerfamilier blir hjemme med ettåringen sin, og mottar kontantstøtte. Dette skulle da være grunn til at de får sjanse til å oppdra sine barn. Nordmenn derimot må forholde seg til det hun kaller strømlinjeformet oppdragelse uten noen form for trospåvirkning.

Det er vel litt opp til foreldrene hvor grunnfestet barna skal bli i den tro foreldrene har! Noen ganger tenker jeg at skole og barnehage neppe har eller kommer til å ha den rollen som foreldrene har. Tenker jeg vil snu problemstillingen på hodet, jeg! Kanskje ukonvensjonelt og litt gammeldags, men jeg har selv vokst opp med en mor som var der hele tiden. Ja far også, for den saks skyld. Barna er tross alt det viktigste vi har.

Hva man deler med barna hjemme har vel størst betydning for hva slags holdninger og syn barna skal få. Det er foreldrenes ansvar å oppdra barna sine i den kristne tro. Det er blitt overlatt alt for mye til samfunnet, og derfor har vi fått de tilstandene vi har i dag!

Man klager over staten og at den har tatt over foreldrerollen. Ja, det har vel noe med holdningene i samfunnet å gjøre! Du er ikke fullgod samfunnsborger om du ikke har en jobb utenfor hjemmet.

Kanskje færre statussymboler og lavere levestandard kan være veien å gå? MÅ mor på "død og liv" være ute i arbeidslivet på fulltid? Eller far for den sakens skyld? Er det ikke egen jag etter status og fin bil, fint hus og helst hytte og båt som driver begge foreldre ut i arbidslivet?

Siden alle har utdannlse i dag må det vel gå an å vurdere hvem som bringer mest til hjemmet! La den som har høyest utdannelse og kan få den beste inntekten gå ut i arbeidslivet, og la den andre være hjemme med barna. Kanskje blir det ikke fullt så høy levestandard, men barna vet i alle fall at noen er hjemme og skaper trygghet, og gir den oppdragelsen familien ønsker.

Hvor mange ganger har jeg ikke hørt: "Vi har ikke råd til å være hjemme vi". Har dere råd til å sende barna fra dere ved ett års alder da? Eller skape "nøkkelbarn"? Kanskje det er på tide å revurdere valgene man gjør i forhold til barna? Kanskje er det på tide at hjemmeværende mødre blir vanlig igjen, eller fedre for den sakens skyld. Skal man ta tilbake barneoppdragelsen, må mor eller far kanskje slå ned på kravene.

Det finnes også muligheter til å få fleksibel arbeidstid. Kanskje det burde innføres i alle bedrifter. Foreldrene kan også finne alternative barnehager hvor man fremdeles beholder de kristne verdiene. Men min tanke er at det er ikke statens skyld at "staten"oppdrar barna våre, det er valgene foreldrene tar i forhold til barna sine. Er jobb og status viktigst, eller bør det å oppdra barna sine på den måten man ønsker, ha førsteprioritet?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags