Stol på magefølelsen når barnet ditt er sykt

«Heldigvis vil vår lille sjarmør bli helt frisk og fin, og vi har alle andre enn legevakten å takke for dette.»

«Heldigvis vil vår lille sjarmør bli helt frisk og fin, og vi har alle andre enn legevakten å takke for dette.»

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Lone Kristine Brandt forteller om irritasjon, frustrasjon og tårer da hun dro på legevakten med sin lille sønn. Innlegget er tidligere publisert på hennes blogg.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

Natt til forrige fredag startet det som skulle bli en fryktelig lang og slitsom helg, minsten fikk feber for første gang.

Vi gjorde så godt vi kunne ved å sjekke temp regelmessig, gi paracet og vann, i tillegg til masse kos og kjærlighet. Grøt og frukt ble byttet ut med flasker, som var det eneste som gikk ned i magen til en uggen, liten baby.

Etter to døgn med lite søvn og mat viste tempen 40,5 grader, og tanken om at dette kunne ha en sammenheng med tenner ble fort slått bort. Det ble en kort samtale med legevakten som sa vi skulle komme ned for en liten sjekk. Klokken var 12:30 og lille hadde egentlig ikke fått i seg annet enn noen slurker vann.

Lone Kristine Brandt.

Lone Kristine Brandt.

13:30 er vi vel framme på legevakten og ser at vi ikke er alene, men får beskjed om at ventetiden er litt over en time. Belager oss på et par timer venting (det tar jo alltid lenger tid) og slår oss ned. Lille ligger tungt mot brystet mitt og virker bare slappere og slappere.

Kort tid etter blir vi ropt opp for å sjekke temp. Jeg reagerer litt på at de sjekker den i øret, men tenker ikke så mye over det. Så begynner moroa.

Klokka nærmer seg 17:00 og vi har fortsatt ikke fått komme inn. Folk som har kommet etter oss blir ropt opp og kommer ut igjen, vi sitter bom der vi plasserte oss flere timer i forveien. Lille har spist 100ml melk fra morgenen til nå, selv vi skjønner at det ikke er bra. Lavt blodsukker og skrekken for at det er noe alvorlig galt med gullgutten vår gjør det umulig å holde tilbake tårene.

Turen går inn til dama bak skranken for å vise en fryktelig slapp baby og stresset mamma som prøver å forklare at vi faktisk er nødt til å se en lege snart. Vi blir ropt opp og tror ventetiden er over, den gang ei.

Heldigvis vil vår lille sjarmør bli helt frisk og fin, og vi har alle andre enn legevakten å takke for dette.

Innenfor blir jeg møtt av to sykepleiere med et påsmurt medfølende blikk. De kan ikke være mye eldre enn meg selv, hvis de i det hele tatt er det. Det hele gikk fort for seg, for plutselig sto jeg der inne alene og kjæresten ble igjen utenfor en dør han ikke kom gjennom. Tårene renner, babyen skriker og alt føles veldig håpløst. Temp blir målt, heldigvis i andre enden enn sist, og praten kommer i gang.

Jeg forklarer hvor fjern han er, at han ikke har fått i seg mer enn 100ml i løpet av hele dagen og at han er så veldig ulik seg selv. Han får en paracet og jeg får tømt meg for frustrasjon og tårer, selv om jeg tydelig ser at de egentlig ikke bryr seg. De bryr seg ikke om babyen og ikke om meg, i hvert fall ikke meg. Så kommer spørsmålet som får det hele til å tippe over: «Er det første barnet ditt?»

I ettertid har dette irritert meg mer enn noe annet. Jeg vet at barn får feber. Jeg vet at de blir kokende varme og grinete. Jeg vet at de kan bli ulik seg selv og kanskje spise mindre. Jeg vet at feber på ingen måte er uvanlig, men jeg kjenner mitt eget barn. Jeg vet at han ikke har fått i seg nok, selv om de to sykepleierne forteller meg at det er mer enn nok væske. Jeg vet at noe er galt med babyen på bare seks måneder og at han har vondt. Jeg vet at jeg ikke kan dra hjem før vi har fått svar på hva som feiler han.

Etter den lille samtalen vår om at dette er mitt første barn (som forøvrig er det første alle vi møtte på legevakta den dagen spurte om, jeg kjenner det koker bare jeg tenke på det), blir vi sendt ut igjen for å vente på lege. Først to timer senere får vi komme til en lege, som tydelig viser at han synes en baby med feber ikke har noe å gjøre på legevakta, det er jo ikke noe de kan gjøre. Han gjør en kort sjekk og sier at han egentlig ikke finner noe galt, men at vi skal ta en CRP for å være på den sikre siden.

Da ringer det en bjelle. Hvorfor i all verden ble ikke CRP sjekket med en gang vi kom inn? Ingen av oss tenkte tanken, man forventer jo at de som jobber med dette vet hva de driver med! Tydeligvis ikke. Etter at prøven blir tatt får vi sitte bak for å vente på svar. Dette tar også lang tid, vel og merke. Etter en godt stund får vi komme inn til legen, som må ut for å dobbeltsjekke at resultatet de har fått faktisk stemmer.

CRP viser seg å være på 180. For de som ikke kjenner til CRP så viser det kort fortalt om det er en infeksjon i kroppen. Den skal ligge på rundt 10 til vanlig. Her var den 180. Etter en liten samtale til vakthavende barnelege på sykehuset blir vi sendt videre dit. «Det var bra at dere ikke dro hjem», kommer det fra legen. Jeg trodde jeg skulle kline til han. Han forteller oss også at barn med feber ikke blir prioritert, fordi det er noe som stort sett går over av seg selv. De blir tatt innimellom alle de andre, når de har tid.

Altså, de lar barna vente. Med mindre beinet stikker ut gjennom huden eller smertene er så tydelige og barnet kan fortelle dette selv, blir de ikke prioritert. De får grønn farge over navnet sitt. «Kan vente», betyr det.

Seks og en halv time etter at vi ankom legevakten er vi på vei ut, med henvisning til barneavdelingen på sykehuset. Der viser CRP 234 og vi blir værende på sykehuset fra søndag til onsdag. Her blir både liten og stor tatt godt vare på og får god oppfølgning, her blir både liten og stor sett og hørt.

Onsdag ettermiddag fikk vi svar på prøver og klarsignal til å fortsette behandlingen hjemme. Lille er heldigvis i fin form og det er utrolig deilig å være hjemme igjen.

Jeg vil bare si noe til deg som jobber på legevakten og synes at barn som kommer inn med feber bare er en pest og en plage: Hvordan kan dere vise så stort fravær av både sympati og empati? Hvor er medmenneskeligheten? Hvor er øynene og hodet ditt når mor står med et slapt og blekt barn på brystet og forteller deg at noe er galt? Hvordan kan du få deg til å spørre om det er det første barnet, som om det skal avgjøre hvor sykt barnet egentlig er?

Vi, som alle andre foreldre, må prøve og feile. Vi må finne ut av hvordan dette fungerer og hva det vil si å gjøre det rette i ulike situasjoner. Vi må ta noen sjanser og følge magefølelsen, noen ganger har den nemlig helt rett. Det gjør vondt å vite at tanker og følelser ikke skal få bety like mye når det kommer fra oss, bare fordi vi ikke har gjort dette før. Der gjør så vondt å se sitt eget barn bli sykere og sykere, og samtidig føle seg så hjelpesløs og forlatt, på et sted hvor du forventer å få hjelp og støtte.

Heldigvis har dagene på barneavdelingen vært helt supre, med god oppfølgning og gode samtaler. Heldigvis kan vi gå videre etter dette med litt annet enn vonde minner, med fine opplevelser og møte med flotte mennesker. Heldigvis sto vi på og fulgte magefølelsen. Heldigvis vil vår lille sjarmør bli helt frisk og fin, og vi har alle andre enn legevakten å takke for dette.

Du finner Lone Kristines blogg her: http://lonekristine.blogg.no/

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken