«Mobilnakken» og hvordan bidra til positiv helseatferd

Populært arbeidsredskap for skoleelever og utgangspunkt for en opprivende debatt mellom manuellterapeuter.

Populært arbeidsredskap for skoleelever og utgangspunkt for en opprivende debatt mellom manuellterapeuter. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Manuellterapeut Svein Kristiansen utdyper sin kritikk av kollega Bent Brask og hans advarsel mot mobil og nettbrett.

DEL

Leserbrev 

Fredriksstad Blads lesere har sannsynligvis fått med seg diskusjonen som oppsto etter artikkelen om ‘mobilnakken’ publisert i avisen 25.02.2016. Diskusjonen rundt denne nymoderne ‘diagnosen’ har etter hvert både fått lokale og nasjonale stemmer til å ytre sine meninger. Under overflaten til en faglig uenighet rører det seg flere aspekter ved denne saken som jeg ønsker å belyse.

Manuellterapeuter – offentlig autorisert helsepersonell

Alle manuellterapeuter har autorisasjon som fysioterapeuter og er dermed offentlig autorisert helsepersonell på lik linje med leger, sykepleiere og ergoterapeuter. Gjennom denne autorisasjonen er man underlagt helsepersonelloven og gjennom denne har man en mengde rettigheter og plikter man er nødt til å forholde seg til. Fysioterapeuter har også yrkesetiske retningslinjer man plikter å forholde seg til.

Loven og de yrkesetiske retningslinjene gir sterke føringer på hvordan autorisert helsepersonell bør utøve sin daglige kliniske praksis, sin kommunikasjon mot brukere av våre tjenester og ikke minst hvordan vi blir oppfattet av samfunnet rundt oss. Dette skiller oss vesentlig fra ikke autorisert helsepersonell og er grunnpilarer for daglig klinisk praksis.

Man beskytter gjerne det som er hjertet nærmest

Når en av dine kollegaer kommer med informasjon i offentlig media som i stor grad ikke stemmer med virkeligheten føler man seg angrepet. Angrepet? Ja, fordi det er stor sannsynlighet for at leserne tolker innlegget som at dette er meningen til alle manuellterapeuter, at mobilbruk skaper slitasje og ødeleggelse av nakken til barn.

Ja, fordi vi tilbyr helse og omsorgstjenester til denne samme befolkningsgruppen og til og med i samme kommune. Ja, fordi mye av min egen kliniske hverdag går med til å demystifisere tro og myter rundt muskel og skjelettplager, spesielt hos barn og foreldre.

Når motsvaret blir anekdoter og egenerfaringer gjør det meg enda mer fortvilet, mine egne mirakelhistorier og erfaringer har ingen plass i denne diskusjonen. Alle oppdaterte terapeuter som jobber innenfor muskel- og skjelettområdet vet godt at det ikke finnes noen magic bullet, noen quick fix eller en enkel forklaring på sammensatte helserelaterte problemstillinger. Her finnes det mye skjeletter i skapet og det er på tide å åpne døra.

Health literacy – helserelatert allmenndannelse

Health literacy kan best oversettes til ‘pasientens evne til å ta imot, bearbeide og forstå grunnleggende helseinformasjon og nødvendige tjenester for å trekke fornuftige konklusjoner om egen helse’. I en mer og mer uoversiktlig verden av fornuftig og ufornuftig helseinformasjon har helsepersonell en plikt. Nemlig å sørge for at alle pasienter får så oppdatert, nøytral og faglig grunnlagt informasjon som overhodet mulig.

Vi vet at befolkningsgruppen med sammensatte muskel- og skjelettplager har lavere ‘health literacy’ enn resten av befolkningen og det er mye som tyder på at muskel- og skjelettplager arves fra foreldre til barn. Ikke gjennom DNA-arv men gjennom miljø, kunnskap og foreldres innflytelse på sine egne barns helseutvikling.

Dermed er det innlysende at informasjon gitt av helsepersonell er ytterst viktig i å bidra til positiv helseatferd både for pasienter, foreldre og pårørende. Det motsatte er å spille på utdaterte forklaringsmodeller, skremselspropaganda og uvitenskapelige sammenhenger for egen fortjeneste eller tilfredsstillelse.

Muskel- og skjelettplager – i et samfunnsperspektiv

Muskel- og skjelettplager blir mer og mer vanlig hos barn og unge. Hvem har skylda for det? Mobiltelefonen? Nettbrettet? Mammas DNA? Skolesekken? Inneklimaet? Stolen? Kunstgresset? Converseskoa?

Muskel og skjelettplager er den ‘sykdommen’ som koster samfunnet mest og plager flest. I takt med et mer og mer inaktivt samfunn ser vi at både kostnader og problemstillinger øker for oss som jobber innenfor muskel- og skjelettproblematikken. I kontrast har jo også kunnskapen vår økt betraktelig de siste 20 årene i fagfeltet og det gir oss en hel del hodebry.

Muskel- og skjelettplager har også bredt seg ned i aldersgruppene og blir mer og mer vanlig hos både barn og unge. Hvem har skylda for det? Mobiltelefonen? Nettbrettet? Mammas DNA? Skolesekken? Inneklimaet? Stolen? Kunstgresset? Converseskoa?

Eller kan det være oss? Behandlerne? Kvakksalverne? Legene? Manuellterapeutene? Vi som ikke har fulgt med i timen? Jeg undres…

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags