Hva skjedde? Hvordan ble dette virkelighet? Hvorfor ser vi konturene av en kald og kynisk verden hvor Norge står i front?

Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at det er hundretusenvis av mennesker i dette landet som ser det vi ser og, som oss, ønsker noe annet.

Vi ser en politisk ledelse som gir tommel opp for hvert av de 37 barna som er sendt ut av landet hittil i år. Vi ser en politisk ledelse som kynisk setter liv og fremtid i fare. Vi ser en politikk som tar fra oss verdigheten som nasjon og som bryter ned og bryter med vår kultur.

Norge har en stolt og varm tradisjon med å ta vare på. Ta vare på hverandre, naboer, flyktninger, og de som trenger det. Vi deler ut fredspris, vi har stått i front av en inkluderende og rettferdig politikk, hvor mennesker som trenger beskyttelse får det. Hvor de får en rettferdig behandling og hvor hensynet til barna sto i fokus.

Nå er alt strøket. Nå har alt dette ikke lenger noe verdi. Nå fremstilles vi som et kald og kynisk land, som setter de svake gruppene opp mot hverandre og som styrer et land som ikke har ansvar eller lyst til å ta sin del av katastrofene og tragediene. Som styrer et land med en ond retorikk, blottet for rettferd og medmenneskelighet.

Vi har politikere som skryter av å sende mennesker ut. Som mener at de er trygge der de er, selv om bombene og krigene skaper redsler og uhygge.

Vi skal i anstendigheten navn følge de lovene og reglene som er. Om det er menneskerettighetene, barnekonvensjonen eller flyktningeretten. Vi skal følge de kristne og humanistiske verdiene vi roper så høyt om, handling med nestekjærlighet, menneskeverd og omsorg.

Vi kan ikke ha en regjering og politikere som mener at det er riktig å hente barn, ungdom, mammaer og pappaer om natten, kjøre dem til lukkede leirer for så å bli uttransportert. Vi kan ikke ha en regjering og et storting som ikke tar innover seg hvordan verden er i virkeligheten der ute, bare noen timer unna i fly. Vi kan ikke ha partier som Frp, Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre som mener vi ikke skal beskytte eller rekke ut hånden til mennesker som lever i terror, krig, skremt i et hjørne med redsel for eget liv, og som til og med mener at dette er trygt!

Vi kan ikke ha et system som sier dette er riktig.

Norge trenger en human politikk. En politikk som gir beskyttelse til dem som trenger det, som har evne til å se hvert menneske der alle har samme verdi. Vi trenger en rettferdig politikk. En riktig politikk.

Vi mener klart at et lite menneskebarn, vår Masoud, på sju år som har bodd i Norge i over 4,5 av dem, har tilhørighet. Dette er hans hverdag og hans venner, dette er hans språk og hans kultur. Det var hans bursdag og hans lekeland. Dette er hans land og hans by!

Vi trenger en politikk som ser at alle her på denne lille kloden hører sammen og at de som kan, beskytter dem som ikke kan.

 

Vi trenger en politikk som ser at alle her på denne lille kloden hører sammen og at de som kan, beskytter dem som ikke kan. Vi trenger Masoud og Javi, mamma og pappa hjem til Fredrikstad og til Aghdas. Det er her de hører hjemme. Det er her de bor.

«Hjem er der hvor hjertet er,» har Kong Harald sagt. Hør på han! Hør og ta innover dere at hjertet deres er her. Hos Aghdas, hos oss i Norge, i Østfold i Fredrikstad.

Slutt med en politikk hvor mennesker som deg og meg blir prestisje og floskler som innvandringsregulerende hensyn.

Slutt å tro at dere handler på vegne av det norske folk. Slutt å sette deres egne behov og tilfredsstillelse først, det er ikke dere som trenger det. Slutt å være min regjering, for det er dere ikke.

Jeg har tro på fremtiden og verden. Jeg har tro på at vi alle reiser oss og viser at dette vil vi ikke lenger være med på. Jeg har troen og i denne troen er dette det aller, aller viktigste: Få familien Mousavi hjem nå!

Les også

Kjære Fredrikstad, takk for at du ikke glemmer oss