Gå til sidens hovedinnhold

Er biskopene godhetstyranner – eller bare tyranniske av natur?

Artikkelen er over 5 år gammel

– Det er mulig at biskop Atle Sommerfeldt er et godt menneske, men det er tilstrekkelig mange som kjenner kirkens synderegister til å bli provosert av hans «moralske» pekefinger og forsøk på det Listhaug så treffende kalte «godhetstyranni», skriver Odd Ragnar Evensen.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Et tilsvar til Sjur Anton Dalheim Pedersen, som skriver innlegg på vegne av mange vanvittige.

At politikere, uansett farge, tillater seg å påpeke at kirken bør avholde seg fra innblanding i norsk politisk styring er utelukkende positivt i forhold til å sette dette halvtemmede monsteret på plass.

De aller fleste nordmenn ønsker ikke en sammenblanding av religion og politikk, og det er denne ville veien biskopene nå slår inn på. Blandingen av religion og politikk står, som de fleste kanskje har fått med seg, bak det totale kaoset i Midtøsten – noe vi kanskje burde ta lærdom av?

Ja, det er faktisk mange som mener at religionens fundamentalister bør begrense seg til å tøfle rundt inne i sine gudshus og holde seg til bønn og salmesang.

Det er for øvrig overraskende nyskapende at kirken nå tilsynelatende bruker sin stilling i kampen for menneskeverd, da vi som ikke gikk glipp av en eneste historietime vet at dette er nye takter fra den kanten! (For øvrig en takk til Tor Inge Berger for ærlig og usminket opplæring i kritisk historiebetraktning)

At kirkens venn Sjur Anton Dalheim Pedersen på kjent kirkelig vis forvrenger sannheten etter eget forgodtbefinnende er ikke overraskende, selv om det å beskylde Frp for å snu kappen etter vinden i innvandringsspørsmål er ganske forunderlig. Det er også forunderlig at en kirkens mann finner det kritikkverdig å snu kappen etter vinden.

Kirken har jo gjort denne øvelsen til sin paradegren i løpet av det siste drøye århundret!

Jeg kan nevne tre korte samfunnshistoriske vendepunkter der kirken har måttet vende sine tunge gullprydede bispekapper etter de rådende vinder i samfunnet:

Kirken fikk ut fra sin mangeårige maktposisjon i 1814 innført «Jødeparagrafen» som speilet kirkens holdninger, men som for mange av datidens opplyste borgere oste av religiøs intoleranse. Motstanden mot paragrafen vokste fra politikere og borgere preget av europeiske idealer om humanisme, toleranse, og likhet, og etter massivt press ble «Jødeparagrafen» opphevet allerede i 1851.

Hva så med kvinnens rolle i samfunnet? Her blafret det igjen tungt i gullkappene da skriftens ord ble nytolket og Norges første kvinnelige prest ble ordinert i 1961, etter press fra politikere og et stadig mer likestilt samfunn.

Det siste eksempelet er «Likekjønnet vigsel», der kirken på ny har realitetsorientert sin skrifttolkning og har snudd fra full helvetesfordømmelse av homofile og til å «akseptere» vielse av de samme menneskene.

Kirken har som vi ser gudskjelov endret synet på menneskeverd, og nå i ettertid blir det kanskje vanskelig å finne kirkelige representanter som vil «stå rakrygget» og forsvare en kirke som forfekter jødehat, kvinneundertrykkelse og homo-fordømmelse? Hadde ikke kirkens kapper vært laget av kostbare materialer så hadde de nok vært temmelig fillete etter alle vinddreiningene!

Kirken har alltid søkt makt, og hvor dypt «godheten» stikker er usikkert, men den historiske trangen til å tyrannisere er åpenbart vevet dypt inn i biskopenes edelstensprydede kapper!

Frekkheten er også imponerende når en kirkevenn antyder at kirken alltid kjemper for alle mennesker, siden det neppe er noen samfunnsstruktur som har så mye blod på hendene etter å ha massakrert annerledestenkende i ufattelige mengder opp gjennom århundrene. Ironien blir ikke mindre av å trekke inn regimer som pisker, henger og lemlester annerledestenkende.

Hvilke avgrunner av lidelse har ikke kirken stått bak i vår historie? Inkvisisjonen og hekseprosessene var kirkens verk, og selv om den siste heksebrenningen dere lykkes å gjennomføre ligger langt tilbake i tid, ligger ikke tanken om gjeninnføring langt under overflaten blant de troende. (Og Listhaug er jo allerede utpekt som en het kandidat.)

At kirkefolk forsøker å definere «gode nordmenn» som de som bøyer nakken for kirkens meningstyranni er usmakelig, men jeg har ingen problemer med å være en like dårlig nordmann som Arnulf Øverland, som hudflettet kirken i et foredrag i 1933 («Kristendommen – den tiende landeplage»). Kirken reagerte som forventet, og Øverland ble anmeldt for blasfemi, men frikjent av et rettsapparat som ikke lenger lot seg diktere av kirkelige dogmer.

Jeg har full forståelse for at en del politikere ikke har all verdens forståelse for biskopenes innblanding, og personlig må jeg si at jeg reagerer nettopp med vemmelse når kirkens menn tar på seg sin nyervervede kappe av humanitet og forsøker å gjøre det som faller dem mest naturlig, nemlig å forsøke å true meningsmotstandere til lydighet!

Listhaug oppfordret kirken til å gå foran som et eksempel og selge unna en del av kirkens enorme eiendommer og bidra med nødhjelp til flyktningene, men biskop Byfuglien svarte ikke på dette. Vi vanlige nordmenn får stadig høre at vi lever i luksus, men kirkens overdådige rikdom vil de ikke snakke om selv i en situasjon der den kunne reddet utallige mennesker i nød.

Det er mulig at biskop Atle Sommerfeldt er et godt menneske, men det er tilstrekkelig mange som kjenner kirkens synderegister til å bli provosert av hans «moralske» pekefinger og forsøk på det Listhaug så treffende kalte «godhetstyranni».

Kirken har alltid søkt makt, og hvor dypt «godheten» stikker er usikkert, men den historiske trangen til å tyrannisere er åpenbart vevet dypt inn i biskopenes edelstensprydede kapper!

Kommentarer til denne saken