Gå til sidens hovedinnhold

Det er alvorlig når barn forsvinner fra asylmottak

Artikkelen er over 4 år gammel

Det alvorlige spørsmålet er: Hvordan klarer de å overleve, og hvilke liv lever de? skriver Bengt Morten Wenstøb om situasjonen for barn som blir borte fra asylmottak.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Verdenssamfunnet står overfor store utfordringer i møte med flyktninger i årene som kommer. Dette har en viktig menneskelig side. Det er nå verdenssamfunnet kan vise hva verdenserklæringen om menneskerettigheter og barnekonvensjonen betyr i praksis. Hva det vil si å være menneske og hvilke rettigheter man har. Det er spesielt artikkel 1 og 2 som forplikter oss: 

Artikkel 1.
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Artikkel 2.
Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, for  eksempel på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende eller på annen måte har begrenset suverenitet.

Det er viktig å flytte oppmerksomheten om flyktningeutfordringene opp på et internasjonalt nivå fordi nasjonalstater i liten grad klarer å løse utfordringene alene. Det må internasjonale avtaler på plass som både løser akutt nød, men også langsiktig stabilitet og forutsigbarhet.

Vi vet gjennom historien at det er først og fremst kvinner og barn som rammes hardest av krig og konflikter. Jeg er spesielt bekymret for barn som reiser alene og i stor grad overlates til seg selv. Både i forhold hva de utsetter for, men også hvordan dette senere påvirker deres voksenliv.

Barndommens historie forteller oss at skal barn få det bedre, må de voksne få det bedre. At barn flykter fra konflikter uten sine foreldre, forteller oss historien om barn i ytterste nød.

Spørsmålet er om barn i mottak blir tilstrekkelig hørt og om synspunktene deres vektlegges, eller om noen barn blir borte fordi de opplever at ingen lytter til det de har å fortelle.

Barns rettigheter ligger nedfelt i Barnekonvensjonen og forplikter også Norge. Jeg vil spesielt nevne artikkel 3, som omhandler barnets beste, og artikkel 12, som omhandler barns rett til å bli hørt.

Når barn blir borte fra mottak eller bare borte uten at man vet hvor de har blitt av, er dette ikke til barnets beste. Enda mer alvorlig er det når man ikke vet hvor barna blir av, men er bekymret for om de blir utsatt for menneskehandel eller kriminelle handlinger.

Det alvorlige ligger først og fremst i at det ikke legges et barneperspektiv til grunn, men et voksenperspektiv som konkluderer med at noen barn bare blir borte.

Artikkel 12 i Barnekonvensjonen vektlegger barns rett til å bli hørt. Spørsmålet er om barn i mottak blir tilstrekkelig hørt og om synspunktene deres vektlegges, eller om noen barn blir borte fordi de opplever at ingen lytter til det de har å fortelle.

Barn som blir borte fra mottak, frivillig eller ufrivillig, har få rettigheter selv om Barnekonvensjonen gjelder alle barn, uavhengig av nasjonalitet. Det alvorlige spørsmålet er da: Hvordan klarer de å overleve, og hvilke liv lever de?

Vi har ikke bare som nasjon, men også som mennesker en forpliktelse overfor disse barna. Vi bør vite mer om hvilke liv de lever, og om de utsettes for straffbare handlinger og ikke minst ivareta deres rettigheter nedfelt i Barnekonvensjonen.

Kommentarer til denne saken