Nå skal det deles. Håndgripelige ting. Men så er det alt det andre

– At søsteren min og jeg skal gå her og fylle plassen til pappa, det er merkelig, for hvilke minner ville han tatt vare på? spør Fjelle. Da er det enklere med de tidløse penskoene som sønnen gjerne vil ha. 

– At søsteren min og jeg skal gå her og fylle plassen til pappa, det er merkelig, for hvilke minner ville han tatt vare på? spør Fjelle. Da er det enklere med de tidløse penskoene som sønnen gjerne vil ha.  Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

«Nå skal det deles igjen, og hver eneste gang man gjør den jobben, blir man litt klokere, mye eldre, og følelsen av å rykke en plass nærmere i køen er umiskjennelig.» Bente Cathrine Fjelle forteller om delingen som handler om så mye mer enn at noen gjenstander skal få ny eier.

DEL

Leserbrev 

Den blå og grønne jakka som han var så glad i, den ligger her hos meg nå. Krakken som oldemor hadde vannbøtta på, maleriet med svanene, det som hang over sofaen i stua, klunkeflaskegrisen, ulltøyet, et bilde av pappa fra marinen, det ligger her alt sammen. De tykke brune kjøkkenglassene som tre generasjoner har fått brus i. Dessertskålene. Markstanga. Cowboyhatten. Stihl-bukseselene. Hoggestabben. Håndgripelige ting. 

Men så er det alt det andre. 

Jeg tok med bikkjene og gikk skogsveien fra huset før de andre kom i dag. Jeg har ikke gått den veien på 30 år. Men den gangen: alle barndomsminnene jeg fikk her, timene med lek og bading i sjøen, is hos farmor i akkurat de dessertskålene. Akkurat DER ble Zita bitt av huggorm, og jeg bar henne hjem, en 11 år gammel jentunge bar 40 kg schæfer, akkurat denne veien. Og DER, noen år før det, mitt første kyss. Og hvordan så egentlig det hvite huset på snippen ut, der det ikke er noen ting nå? Så rart at jeg husker temperaturen på stentrinnene i trappa der en sommerdag, i le for sola, men ikke selve huset ...

Jeg takler slike dager bra, så lenge det er noe praktisk å ta seg til. Før og etter er jeg sønderreven og rotløs.

Nå skal det deles. Men hvordan deler man en lukt? Hvordan deler man en brun kjøkkentapet, og et klistremerke på en dør man tittet på hver kveld man var på overnatting?

Jeg skjønner jo det at ikke alt kan tas vare på, men det er noe respektløst ved å kaste. Ser han oss? Hører han at vi ikke husker de samme tingene, at vi alle sammen har tatt med oss forskjellige minner fra livet med ham? Og det at søsteren min og jeg skal gå her og fylle plassen til pappa, det er merkelig, for hvilke minner ville han tatt vare på? 

På krakken står et par brune skinnsko. De ville sønnen min gjerne ha. Gamle, tidløse pensko etter oldefar. 

Jeg skal bli flinkere til å fortelle de forskjellige tingenes historier. Og det som ikke har noen historier med seg, de skal få vandre videre. 

For nå skal det deles igjen, og hver eneste gang man gjør den jobben, blir man litt klokere, mye eldre, og følelsen av å rykke en plass nærmere i køen er umiskjennelig.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags