Jula nærmer seg og det er tid for ettertanke. Saken rundt sportsankeret Davy Wathne satte meg på saken med dette brevet. Seksualisert maktkultur og overtramp fra enkeltindivider er galt, krenkende og forkastelig og jeg takker #metoo for hva oppropet betyr for så mange søstre og brødre. En uformell og fleipende tone på en arbeidsplass derimot, må ikke blandes med ovennevnte i fremtiden. Det er mitt hjertesukk. Jeg stemmer for trygg og fri fleiping på eget ansvar, og jeg vil begrunne ønsket med egne erfaringer.

Som 14-åring opplevde jeg en skikkelig #grisekæll på 40+ i arbeidsuka. Han ville ha de ansatte kvinnene på fanget på pauserommet og den unge, blonde eleven på bordet med den rosa stretchbuksa nede på anklene – på bakrommet. Detaljene ble nøye beskrevet delvis hviskende under en bart. Jeg frøs til is da han holdt meg inne på bakrommet og låste døra. Jeg truet med å skrike så det hørtes utenfor. Han skjønte tegninga og det ble med hans ekle #griseprat. Høy i hatten var han neppe da lokalavisa ringte og ville ha tilsvar på anklagen. Det ble min oppreising og mine foreldres store frustrasjon på 80-tallet. Et eksempel der #metoo er brennaktuelt. «Humoren» hans var usunn og tærende.

Vi skratter mer enn noen gang, er litt brydde, og det er befriende og skjerpende på en gang.

Eksempel nummer to er arbeidsplassen jeg hadde innen journalistikk som voksen. Et mediehus med like stor takhøyde som det var fylt av humør. Alderssammensetningen var fra 20- til 60 år, jenter, gutter, menn og kvinner. Det var en brutal og skrekkelig humor fra morgen til kveld og vi lo oss hese. Jeg vil tro vi fikk ut spenninga som bygger seg opp hos blålysarbeidere og journalister. Spøken var ofte helt på grensa, men sjelden over til direkte seksualisert. Julebordene var ikke en oase for tafsing til tross for at vi var flotte folk i vår kjekkeste alder. Det var som om vi hadde fått ut den energien underveis og ingen var i tvil om at her var det samhold og lite makt i ubalanse. Humoren var sunn og nærende.

I dag jobber jeg i kommunen og humøret på arbeidsplassen følger været og budsjettet. Jeg har forsøkt meg på å fleipe med at vi burde satse på litt sexpress for å få opp humøret på en uværsdag. Arbeidsplassen har godt over 90 prosent kvinner og ingen tar meg alvorlig i dette, håper jeg. Målet er å le og gripe livet med positiv mine. Jeg fikk et kaffefilter i julegave i fjor, i håp om at jeg kunne vekte mine ord iblant.

I de senere år har vi fått på plass et par menn. Jeg kan skrive under på at det har fått fart på humoren generelt, som ikke er direkte på kanten, men som fra tid til annen heldigvis beveger seg i retning av den. Vi skratter mer enn noen gang, er litt brydde, og det er befriende og skjerpende på en gang. Det er en lekenhet i lufta som ikke var der før våre menn kom på plass, tør jeg påstå.

Det er godt å le og det gjør hverdagen atskillig enklere å gripe. Det er en øvelse å kunne spillereglene i det følsomme landskapet som danner miljøet på en arbeidsplass. Det er også en øvelse å gi rom for humor, i dens uendelig mange farger, former og treffsikkerhet eller mangel på sådant. La oss ikke bli snurper med dårlig fjøslukt, men heller kreative og fargerike folk som tåler en støyt. Og, det er lov å si ifra dersom humoren blir for drøy, flørtende eller klein.

#metoo og det gode humøret på arbeidsplassen må ikke gå på bekostning av hverandre. Jeg er glad for fokus som er til for å fortelle enkeltindivider hvor skapet bør stå, men jeg er også redd for at vi blir for flinke til å vise hensyn etter en moderne og kanskje litt for stiv linje. Måtte ikke denne hoderullingen vi ser med #grisekællær som Weinstein i spissen, resultere i at vi blir sittende på arbeidsplasser uten noen som helst takhøyde. Det ville bli innmari kjedelig i lengden. 

Med ønske om en trygg, god og humørfylt jul.