Hvem bygde landet?

– I dagens Norge må vi spesielt rette søkelys på ungdomsarbeidsledigheten som nå er på 70 000. Dette er ikke vår ungdom verdig, skriver Yngve Hågensen.

– I dagens Norge må vi spesielt rette søkelys på ungdomsarbeidsledigheten som nå er på 70 000. Dette er ikke vår ungdom verdig, skriver Yngve Hågensen. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

– Vi må slå ring om våre sosiale sikkerhetsordninger, mener tidligere LO-leder Yngve Hågensen, og fastslår at det er arbeiderbevegelsen som har vært arkitekt for det norske velferdssamfunnet.

DEL

Leserbrev

Det var da Kåre Willoch begynte å så tvil om hvem som er arkitekten bak det norske velferdssamfunnet jeg bestemte meg for å skrive denne kronikken. Jeg føler behov for å fortelle leserne hvordan min virkelighetsoppfatning er når det gjelder byggingen av Norge som det velferdssamfunnet du og jeg kjenner i dag.

Jeg vil dra historien tilbake til det forrige århundre hvor nettopp Høyre og de borgerliges politikk førte til at 800.000 nordmenn så seg nødt til å emigrere på grunn av fattigdom. Den gangen da nød og fattigdom preget Norge hadde arbeiderbevegelsen en visjon for framtida som besto av arbeid til alle, bolig til alle og rett til utdanning for alle.

Gjennom vel 100 år har sosialdemokratisk politikk bidratt til å bygge det velferdssamfunnet vi kjenner i dag, sten for sten. Det har ikke kommet rekende på en fjøl. Nå er Norge et av verdens beste land å bo i. Vår visjon den gang har blitt til virkelighet for de aller fleste. Et av de viktigste verktøyene har vært den norske modellen og samspillet mellom arbeidstagerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner og staten. Det har vært kultur for å snakke sammen.

Byggingen av velferdssamfunnet startet i 1935 med at vi fikk arbeidslivets grunnlov – retten til å kreve tariffavtale og velge tillitsvalgte. Resultatet av dette ble at den menige norske borger fikk rettigheter. Etter annen verdenskrig skjøt industribedriftene fart, arbeidsledigheten gikk ned og folk følte en ny trygghet i livene sine.

Eksempler på rettigheter er innføringen av tre ukers ferie og 1. og 17. mai som offentlige høytidsdager i 1947, og velferdsordninger som Husbanken og Statens lånekasse for utdanning. Det som kjennetegnet vårt samfunn var at fellesskapsløsninger ble oppfattet som nyttig for alle. Alle behov måtte dokumenteres. Et kjennetegn ved velferdsstaten var rettferdig fordeling av godene.

Flytter vi oss videre til 1960- og 70-tallet, begynte andre krav å melde seg, det ble krevd medbestemmelse ute på arbeidsplassene og 1. juli 1977 fikk vi Arbeidsmiljøloven. Den regjeringa vi når har med Høyre og Frp, har tuklet med rettigheter her blant annet når det gjelder retten til faste ansettelser. Det gleder meg stort at Jonas og Arbeiderpartiet er helt tydelige på at noe av det første de vil gjøre om de kommer i regjering etter 11. september, er å endre loven tilbake slik at den igjen blir i takt med forutsetningene for loven.

Kåre Willoch påsto at arbeiderbevegelsen ødela Norge på 1970-tallet og at han måtte rette opp da Høyre overtok ledelsen av landet på 1980 tallet. Som nok mange husker var 1970-tallet preget av krise ute i verden, mens Norge nærmest var en liten øy av velferd.

1980-tallet derimot var jappetiåret med nær 200 000 ledige og en rente på 16–17 prosent. Boligprisene skjøt i været, og det var nærmest umulig for unge mennesker å komme inn på boligmarkedet. Statsministeren i Norge da het Kåre Willoch og kom fra Høyre. Jeg oppfatter uttalelsene fra Kåre Willoch som den reneste løgn.

Når arbeiderbevegelsen igjen fikk ansvaret for å styre landet, tok vi et krafttak for å gjenskape arbeid for alle. Ledigheten gikk raskt ned i rundt 50 000, og renten kom ned i fem prosent. Igjen var trepartssamarbeidet et viktig verktøy, det å tørre å bruke dette samspillet – det gir resultater.

I dagens Norge må vi spesielt rette søkelys på ungdomsarbeidsledigheten som nå er på 70 000. Dette er ikke vår ungdom verdig. Vi må slå ring om våre sosiale sikkerhetsordninger. De er møysommelig bygget opp, men så uendelig raske å rive ned.

Min innstendige oppfordring nå er at vi alle må bruke de dagene som er igjen til valgdagen 11. september godt. Vær stolt av Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens historie og program. Våg å snakke med naboen, arbeidskollegaen, venner og andre om hvor uendelig viktig det er å sikre et regjeringsskifte i landet vårt. For å få det til trenger vi et sterkt Arbeiderparti – bruk stemmeretten!

Yngve Hågensen, tidligere LO-leder

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags