Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fredriksstad Blad og 70 andre norske aviser har fått ny eier: En stiftelse med Sparebankstiftelsen DNB som basis. Det virker som en god løsning.
På en måte som var utenkelig bare for noen tiår siden har det blitt vanlig at norske medier er i spill. Eierskapet endres – som det gjør i næringslivet for øvrig. Det er ikke lenger forskjell på en pølsebod og en avis i så måte. Eller?
Jo, det er faktisk stor forskjell på å eie en pølsebod eller et kjøpesenter og en mediebedrift. Mediene har en oppgave i vårt demokrati som er viktig og som på mange måter er under press.
FBs redaktør, René Svendsen, er fornøyd med den nye eieren. Jeg skjønner ham godt. Særlig når jeg hører representanter for Sparebankstiftelsen fremhever viktigheten av medienes rolle i det norske demokratiet.
- Les FBs lederartikkel: En gledens dag for deg som liker lokalavisen
Så får vi håpe at det nye eierskapet følger opp med å gi sine mediebedrifter spillerom til å drive en god og undersøkende journalistikk = ikke kutte mer i de redaksjonelle ressurser. Det er grenser for hvor få journalister et medium kan ha når det skal utøve sitt samfunnsansvar.
Det er altså hit pengene som før havnet i papiravisene nå går. En blogger får 30.000 kroner for å drive reklame for en kunstutstilling.
For vi skal vite at utfordringene for norske medier, som i alle land vi liker å sammenligne oss med, er betydelige. Hverdagene er allerede krevende – og verre blir det nok. Så lenge mediehusene ikke får kompensert tapte annonse- og abonnementsinntekter fra papiravisene med ditto inntekter på de elektroniske mediene, blir det vanskelig.
Fredriksstad Blad er av de avisene som har klart dette best og kan nå registrere at det samlede abonnementstall er økende. Det er faktisk en prestasjon. For denne transformasjonen er ikke gjennomført.
Dette er noen sitater fra norske medier, bare de siste dagene, som illustrerer noen av utfordringene:
Dagens Næringsliv utmerkede bilag D2 (1902 2016):
«Her ser Vanessa Rudjord en utstilling på Munch-museet tre dager før åpning og får 30.000 museumskroner for å blogge om dette. Nå skal bloggerne lage app, skrive selvbiografi og drive som mediehus.»
Det er altså hit pengene som før havnet i papiravisene nå går. En blogger får 30.000 kroner for å drive reklame for en kunstutstilling. Det kunne i prinsippet vært et moteshow eller lansering av en ny pølse. Men denne meldingen alene illustrerer «de gamle medienes» utfordring.
Dagens Næringsliv Etterbørs (2002 2016):
«VG tapte 86 millioner kroner i digitalinntekter i fjor. Nå ruller mediehuset ut løsningene som gjorde at svenske Aftonbladet har tatt store jafs i det lokale annonsemarkedet.»
VG, som har vært i front på digitale medier, taper nå så det holder i markedet. At papiravisas opplag falt med 18 prosent bare i fjerde kvartal i fjor, forsterker utfordringen. Pengene som skulle dekke opp fallet i papiravisenes inntekter uteblir. Dette er dårlig nytt. Trøsten er at VG som helhet leverer pene tall (driftsmargin på 17 prosent siste kvartal).
Aftenposten (2002 2016):
«Print er dødt. Men det er det digitale også.»
(Michael Wolf, USA Today)
Og i det øyeblikket vi trodde at det digitale var redningen kommer ekspertene med nye spådommer. Som en svensk forsker sier: Det er millioner av bilder på Instagram. Det er millioner av låter på Spotify. Men bare tre prosent som blir sett og hørt på. Det er ikke her fremtiden ligger. Den ligger i menneskenes nettverk, i den intelligente kommunikasjonen. Mediene må tenke helt nytt – igjen!
Kommentator Sarah Sørheim, i Aftenposten (2002 2016):
«En mediepolitikk for fremtiden må ha som mål på best mulig måte å sikre befolkningen tilgang til journalistikk gjennom å opprettholde frie redaksjonelle miljøer.»
Sitatet har utgangspunkt i debatten om en ny mediepolitikk etter at Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om allmennkringkasting.
Et av spørsmålene som drøftes er om vi skal ha statlige støtteordningen for medier. Tradisjonelt har norske nummer to-aviser hatt betydelig støtte fra staten – for å sikre et differensiert ordskifte. Jeg har selv vært medlem av to statlige dagspresseutvalget hvor dette har vært inngående drøftet.
- Les også: Sparebank-stiftelse kjøper Fredriksstad Blad og Amedia
- - En gledens dag, sier FBs sjefredaktør etter Amedia-salg
Jeg er fortsatt ikke i tvil om at staten bør subsidiere norske medier. Men nå er det snart ikke nummer to-aviser igjen i dette landet, så det er godt mulig at støtten bør ha et annet uttrykk. Nullmoms på mediene kan bidra til et mediemangfold. Støtte til almenkringskastingen er også sentralt.
Det viktige er at den frie journalistikken får akseptabelt albuerom slik at verken stat eller privatkapital påvirker det som kommer på trykk og sies. Det er i den daglige journalistikken dette prøves. Ikke i festtaler. Derfor registrerer jeg med tilfredshet at FB på lederplass proklamerer at avisa fortsatt skal glede, irritere og engasjere i mange år til.
Som svoren tilhenger av papiraviser, som jeg fortsatt gleder meg over mange timer i uka (jo da, jeg leser nettaviser også!), frykter jeg at min tid er i ferd med å renne ut.
For dere som jakter på kvalitetsjournalistikk kan jeg i mellomtida anbefale Le Monde Diplomatique som utkommer på 30 språk og i et opplag på 2,4 millioner. Lange, deilige artikler om helt sentrale og delvis eksistensielle spørsmål for vår klode. På papir.