Det treet og jeg kom til jorden på samme tid

Annet tidsperspektiv: Den gamle afrikanske mannen forklarte med verdighet sitt eget mål på tiden.

Annet tidsperspektiv: Den gamle afrikanske mannen forklarte med verdighet sitt eget mål på tiden. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Denne kronikken av Per Fugelli sto på trykk i «Fredriksstad Blad XO», avisen som i sin helhet ble laget av pensjonister, utgitt 1. oktober 2014.

DEL

Kronikk 

Å bli gammel er å nærme seg døden, men det trenger ikke bety å dø før tiden. I Vestens land medfører alderdom «den lille død». Ikke slik i Afrika.

Papa! Papa! som betyr bestefar, ropte folk før og etter meg i Senegal og Mali. Frekke typer. Jeg er ikke deres bestefar. Og jeg er ikke så gammel heller. Jeg gjør morgengymnastikk og barberer meg hver dag og prøver å ikke søle på skjorten.

Jambo! Jambo! ropte folk før og etter meg da jeg gikk morgentur i Dar-es-Salaam. Hold tåta ellers får du en på tygga, hadde jeg lyst til å si på swahili. Eller kanskje jeg skal begynne å rope til folk jeg ser på gaten: Barn! Barn! eller Ungdom! Ungdom! eller 30-åring! 30-åring!

Dere forstår jeg ble grundig lei av å bli hilst som en gamling. Overalt i luften i Afrika lyder: «Papa! Papa! Jambo! Jambo!»

Frekke typer, klaget jeg til en tanzanianer jeg ble kjent med. Da lo han akkurat som en flodhest som har fått hikke og magen skalv som gelé: «Men Jambo! har ingen ting med å bli gammel å gjøre», sa han, «Jambo! er bare en vennlig hilsen som betyr: Alt godt for deg!»

Hmm, hmm, godt jeg ikke ga dem en på tygga, tenkte jeg og fikk dårlig samvittighet og god nysgjerrighet: Hvorfor er jeg så følsom og mistenksom at jeg med en gang tror Jambo! betyr gammel mann eller bestefar? Hvorfor blir jeg så sint at jeg vil slåss når noen ser på meg som en gammel mann?

Kanskje er jeg redd for å bli gammel? Hvis ja, hvorfor?

Kan hende fordi når vi blir gamle, blir mange syke, noen sløve og til slutt dør alle. Jeg har ikke lyst til noen av delene. Jeg vil leke, tenke og leve lenge, lenge ennå.

Kan hende er jeg redd for å miste verdighet og makt? Verdighet er å føle at du selv og andre setter pris på det mennesket du er. Makt er å eie seg selv og ha mulighet til å arbeide for det du tror på.

Når vi blir gamle i konkurranseøkonomiens land, mister vi verdighet og makt. Mange ser på gamle som unyttige. De jobber ikke lenger. I romanen «Den moderne døden» tar den svenske forfatteren Carl-Henning Wijkmark oss med til et konferansehotell ved Öresund i Sverige. Temaet er:

Hvordan skal vi få de flere og flere uproduktive eldre menneskene i vårt samfunn til å bli færre? Konferansen ender med å anbefale en propagandakampanje for å få de gamle i Sverige til å godta kollektivt barmhjertighetsdrap ved 75-årsalderen. Ordstyreren oppsummerer slik:

«Vi må velge den psykologiske bearbeiding av de gamle, slik at de selv vil ønske å få en slutt på det ... Samfunnsånden skal komme til uttrykk i oss slik at vi ber om å bli kvittert ut fra livet når tiden er inne.»

Mange ser på gamle som stygge. De mister tenner, og kroppen blir krum.

Mange ser på gamle som stakkarslige. De trenger hjelp. Noen må ha bleie. Mange ser på gamle som dumme. De forstår ikke verden i dag. Mange ser på gamle som før-døde. De er egentlig ikke med i livet og samfunnet lenger.

Pappskallen Jan Thomas har giftet seg med en 22 år yngre mann. Dagbladet spør ham: «Kunne du vært sammen med en mann på over seksti?»

«Nei. Jeg hadde ikke vært fysisk tiltrukket. Jeg kunne ikke engang være sammen med en på førti. Når menn blir førti, begynner de å bli kjedelige. De blir gubber.»

På denne oppdagelsesreisen har jeg fått en frigjørende tanke: Vi som er redde for å bli gamle i Norge, kan flykte til Afrika. For eksempel til fiskerlandsbyen Pongwe på Zanzibar hvor de gamle beholder verdighet og makt (i alle fall mennene ...) helt til de dør. Ja vel, de kan ikke drepe blekksprut med spyd lenger, når de blir gamle. De kan ikke elske med unge jenter under honningmånen lender når de blir gamle. Men de har levd lenge, drømt og tenkt lenger, sett og hørt mye og gjort dumme ting de har blitt klokere av.

Å bli satt pris på som menneske og å ha noe å si, skal ikke ha noen aldersgrense.

Derfor blir alle viktige saker i havet og på land i Pongwe avgjort i De gamles råd. I forrige uke bestemte for eksempel De gamles råd at i år skal det være forbudt å ta egg fra de svarte hegrene, og i tre måneder framover må ingen fange blekksprut. De unge som vil spise eggedosis NÅ! og tjene mange blekksprutpenger NÅ! protesterte, men til ingen nytte. For de gamle i De gamles råd har forstått at hvis folk i Pongwe skal leve av fugl og fisk og skjell og blekksprut i framtiden, må de ikke stjele alt fra naturen på en gang.

I Norge har vi 1.013.855 mennesker over 60 år. 14 av de 169 kvinnene og mennene på Stortinget er over 60 år.

Kanskje vil De gamles råd en gang si: Nei, nå kan ikke Pongwe ta imot flere eldreflyktninger fra Norge. Nå må vi ha innvandringsstopp. Da kan vi dra til Kalahariørkenen i Botswana. Kalahariørkenen er stor, nesten som Frankrike.

Her bor San-folket, tidligere kalt buskmennene. I 30.000 år har de levd i det de kaller Det store tørstelandet. Inntil nylig har de levd som et naturfolk uten klokke og kalender, timer og år på vår måte. I deres verden henger alt sammen med alt. Alle er toner i naturens spill og livets sang. Her er ingen isolert barndom, avgrenset ungdom, bestemt voksenliv eller for seg selv alderdom.

For noen år siden undersøkte min venn Benedicte Ingstad og jeg hvordan San-folket ser på helse og sykdom. Vi satt under et skyggetre i Kalahari og intervjuet en gammel San-mann. Vi spurte hvor mange år han var. Da så han på oss med et klokt blikk som om han tenkte: Fattig er den som teller sine år. Men blikket var også muntert, som om han visste om vår tåpelige måte å telle menneskeår på og nå ville vise oss et bedre syn på alderdom. Langsomt dreide han hodet rundt og speidet utover landskapet. «Der», sa han og pekte på et tre, «det treet og jeg kom til Jorden på samme tid.» Vi kunne se at tvillingtreet hans hadde levd lenge. Noen greiner var døde. Den delen av treet som vendte mot Kalaharis harde sandstormer holdt på å visne. Men stammen lignet på en elefantfot, sterk og trygg, til å stole på, herdet av Kalaharis brennende soler og kalde nattevinder. Her og der vokste nye greiner ut med friske, grønne skudd. Og hør nå nøye etter: En grein hadde hvite og røde blomster på!

Menneskene i Afrika lærer oss at verdighet og makt fortjener vi helt til vi dør og enda lenger. Å bli satt pris på som menneske og å ha noe å si, skal ikke ha noen aldersgrense.

Bakgrunn

  • Kronikken er en litt forkortet utgave av teksten som opprinnelig sto på trykk i «Døden, skal vi danse?» (2010) Universitetsforlaget.
  • Per Fugelli er markant samfunnsdebattant, særlig opptatt av hvordan fordeling av makt og goder i samfunnet påvirker menneskenes helse.
  • Forfatter eller medforfatter av ca. 50 bøker.
Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags