Jeg bruker heller fridagen til frivillig politisk arbeid enn til å marsjere for økt kjøpekraft

Margrete Kvalbein (til venstre)  sammen med partikollega og bystyrerepresentant Ida Julsen under en arbeidsøkt 1. mai.

Margrete Kvalbein (til venstre) sammen med partikollega og bystyrerepresentant Ida Julsen under en arbeidsøkt 1. mai. Foto:

Av

Margrete Kvalbein, MDG, finner ikke grunn til å gå i tog 1. mai: – Eneste miljøparole er «Si Nei Takk til plastposer!!!» Tre utropstegn hjelper ikke. Dette er for bleikt.

DEL

Leserbrev

Jeg skylder arbeiderbevegelsen stor takk for et levelig arbeidsliv. Rettferdighetskampen som ligger bak 1. mai trengs fortsatt. Når jeg leser lista over paroler i egen by, leter jeg likevel forgjeves etter noe som treffer meg som er langt mer grønn enn rød. Det burde bekymre dem som kaller seg rødgrønne. Jeg hadde likt å se på meg selv som en alliert, men det er vrient.

Eneste miljøparole jeg finner blant hovedparolene til arrangørene i hjembyen min, Fredrikstad, er «Si Nei Takk til plastposer!!!» Tre utropstegn hjelper ikke. Dette er for bleikt – bare få uker etter at byens Arbeiderparti forsøkte å berolige hundrevis av klimastreikende barn og unge. Jeg finner paroler om at Arbeiderpartiet må lytte til grasrota for å overleve. Tusenvis av barns uro for framtida – er ikke det «grasrot»?

Vi vet det jo – selv om akkurat det er drønnende tyst på arbeidernes dag – at vi ikke kan forbruksvokse oss inn i evigheten.

Hvor er ropene etter en kollektivtransport og et trafikkmønster som gjør at de bilfrie kan ferdes enkelt, trygt og rimelig? (Ja, konteksten dette skrives fra er fra et sted hvor det ER mulig å bygge godt nok kollektivnett til å frigjøre svært mange fra bilen). Hvor mases det om å sikre det biologiske grunnlaget for framtidas (arbeids)liv? Hvem snakker om hvordan vi kan dele på arbeidet som blir igjen der hvor robotene tar over?

Jo, leter du litt, finner du sekstimersdagen. Da finner jeg også stedet der skoen trykker i mitt eget arbeidsliv. Men også det som må være veien å gå dersom ikke økt kjøpekraft skal være eneste måte å mette rettferdssultne arbeidere. For vi vet det jo – selv om akkurat det er drønnende tyst på arbeidernes dag – at vi ikke kan forbruksvokse oss inn i evigheten, selv om de økonomiske elitene våre gjør det. Når nordmenn flyr fire-fem ganger mer enn andre europeere, er det fordi vi har penger til det. Og fordi noen driver kynisk arbeidsgiveri for at også lavere klasser skal kunne ta seg flyturer stadig vekk. Norsk kjøpekraft er en trussel for kloden. Så gi meg heller tid.

Det er tilfredsstillende å få et lønnshopp. Jeg skal være den første til å innrømme det. Jeg har tatt spranget fra inntekt godt under fattigdomsgrensa til noe som nærmer seg det norske gjennomsnittet siden 1. mai i fjor. Med ca. ti års utdanning i systemet er det trivelig å få anerkjennelse, godt å kunne skaffe seg en sykkel av god kvalitet og å planlegge ferie med Poden uten å få pusteproblemer. Men spør du meg om hva jeg egentlig kunne trenge, er svaret utvilsomt: Tid. Tid. Tid.

Årets løsning: Å erstatte dagen for å marsjere i gatene for rettferdighet, med en dag for å endelig rekke over litt av det frivillige arbeidet som ikke passer inn i 7,5-timers regimet, men som er solidaritetskamp på framtidas vegne.

Innlegget er først publisert på harvestmagazine.no

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags