Gå til sidens hovedinnhold

Brev fra en «putesyer»: Det handler om respekt og relasjoner

Hvorfor skulle de stole på meg og ikke på vennen som kom fra samme by og hadde bodd flere år i Norge? Hva forsto jeg som aldri hadde vært i deres hjemland - jeg hadde ikke en gang en gud?

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På sosialskolen for 50 år siden lærte vi å starte der klienten er og med respekt bygge opp tillit. Da var vi i en posisjon hvor det var mulig å ta fatt i de aktuelle problemene.

Sosionomene er anklaget for å sy puter under armene på folk. Jeg vedgår at ikke alt sosialt arbeid var upåklagelig i min tid, men som regel fungerte det og det kjentes riktig.

Gjennom et langt yrkesliv på mange arenaer og i flere land har jeg fått mye erfaring og med det bygget opp en stadig bredere og bedre kompetanse. De siste årene før jeg ble pensjonist, var jeg såkalt kontaktperson for flyktninger. Det innebar henting av kvoteflyktninger på Gardermoen og bosetting fra mottak. Alle skulle følges opp i fem år. Det var enkeltpersoner og familier fra mange land og samfunnslag. De fleste med sterke historier. De skulle finne sin plass og på en måte en ny identitet i dette landet som det er så fantastisk å bo i.

Jeg trodde en skulle møte folk på tilnærmet likefot. Egalitet har vært et honnørord i Norge, gjelder det ikke lenger?

Min hånd skulle være den første å holde i på veien inn i dette gåtefulle landet. Jeg skulle vise dem veien å gå; eller krabbe, stabbe, snuble, løpe, hoppe, stupe, svømme. Hvor mange måter er det å bevege seg på? Hvorfor skulle de stole på meg og ikke på vennen som kom fra samme by og hadde bodd flere år i Norge? Hva forsto jeg som aldri hadde vært i deres hjemland - jeg hadde ikke en gang en gud?

Mange var barrierene og motbakkene, men det var også mange fine turer i et mangfoldig og spennende landskap.

Var det feil å bruke tid på å bli kjent, prøve å forstå den annens ståsted? Vi satser på kanalstrategi sier de på NAV. Dataen er verktøyet. Alt kan gjøres på data og på telefonen. Samtaler med personlig oppmøte er ikke å anbefale. Trange, klaustrofobiske glassbur på rekke og rad, helt nakne som celler er det NAV byr mennesker som er i krise. Saksbehandlerne får ikke lov til å bruke blyant og papir, bare data. Ingen uten avtale slipper gjennom barrieren som er voktet av en securitasvakt. Ikke venterom, ikke en benk å sitte på før du er gjennom den elektroniske porten.

Kontrasten er stor til det ekstremt påkostete åpne kontorlandskapet hvor saksbehandlerne og ledelsen holder til. Jeg trodde en skulle møte folk på tilnærmet likefot. Egalitet har vært et honnørord i Norge, gjelder det ikke lenger?

Jeg er glad jeg ikke var en fortvilet person som trengte hjelp fra NAV da jeg var på besøk der. Dette var tydelig ikke et sted en skulle like å oppholde seg. Erfaring er ikke verdsatt, men besværlig. Relasjoner er ikke ønskelig. Er det avhengighet de er redd for?

En gang ble jeg kalt inn på teppet til sjefen. Det var under planlegging av nytt kontor. Ikke NAV den gangen, det var noen år før NAV. Jeg var opptatt av at det å ha securitasvakt permanent på venterommet var en faglig fallitterklæring. Dette ble så provoserende at noen klaget. Jeg er ingen fanatiker, noen ganger kan det være nødvendig å bruke forsterkninger, men vi må ikke forvente bråk. Det meste kan ordnes ved å bruke tid og lytte.

Jeg er nå 75 år og dette skrev jeg for noen år siden da jeg besøkte det nye NAV-kontoret i Fredrikstad. Det som skjedde i Bergen er tragisk, men ikke tro at flere vakter vil løse problemet. Godt sosialt arbeid handler heller ikke om å sy puter, det handler om respekt og relasjoner og det trengs tid til dem som er i krise.

Les også

Hvor mange må dø før vold mot Nav-ansatte blir tatt på alvor?

Les også

Følges opp etter knivstikking i Bergen: Innkaller alle Nav-ansatte i Fredrikstad

Kommentarer til denne saken