Var det noen gang en Østfold-identitet?

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Brev fra bladet

øivind lågbu

Politisk kommentator

Forrige søndag stoppet jeg noen timer i Uddevalla for å se nærmere på Bohusläns museum. Jeg husker at arkeolog Erling Johansen fremhevet dette museet som et eksempel til etterfølgelse for oss i Østfold. Møtestedet lever opp til forventningene også i 2016, med en tankevekkende og høyst aktuell fotoutstilling om flyktninger, et interessant innblikk i Ingrid Bergmans liv og en spennende fremstilling av Bohusläns historie, fra steinalderen frem til i dag.

Bohusläns museum har 300.000 besøkende årlig og er ett viktig bidrag til å holde bohuslänningenes identitet i live. Det er et sprang derfra til Østfold, hvor de åtte museene til sammen hadde 87.000 besøkende i 2014, ifølge årsmeldingen til Østfoldmuseene. Halden historiske samlinger, som lå på topp, hadde 33.500 innom. Jeg har besøkt de fleste av de åtte og synes de ansatte får mye ut av pengene. Men det er noe annet med et felles møtested for regionen.

Østfold sliter med å stå frem med en felles identitet, og eksempelet med fylkeskulturscenen viser at byene og regionene ikke vil samle seg. Hvorfor klarer de det i Bohuslän, men ikke i Østfold?

I fjor kjøpte jeg Østfolds historie i fire bind på salg. Ja, interessen var ikke den største for bokverket, selv om det er skrevet av noen av landets fremste historikere og holder meget høy kvalitet. Allerede i første bind får vi en historisk forklaring til den svake Østfold-identiteten: Regionen var splittet for 1000 år siden.

Historikerne Frans-Arne Stylegar og Per G. Norseng skriver følgende om delingen:

« I vikingetid synes det som om de indre Østfold-bygdene slutter seg til innlandsområdene, lenger nord og øst, mens kystbygdenes kulturforhold heller sørover, langs den svenske vestkysten og dels Danmark.»

Det var altså et kulturelt skille mellom de indre og ytre bygdene lenge før Smaalenenes amt så dagens lys, regionen som skiftet navn til Østfold i 1919. De sentrale kommunikasjonsårene gikk ikke nord-sør, heller ikke den gangen. Det er nesten som å lese de siste analysene av Østfolds geografi og om de mangelfulle tverrforbindelsene som fylkespolitikerne prøver å gjøre noe med.

Jeg registrerer at Pål Nielsen har merket at humoren ikke er den samme i hele fylket. Det skal gå et skille omtrent i Rygge. På aksen fra Rygge til Halden kan vi le av det samme, men humoren går ikke hjem i Moss og mye av indre Østfold. Referanserammen er en annen og også tilhørigheten. Mossingene føler seg nærmere forbundet med innbyggerne i Follo og Oslo enn med dem som bor sør i Østfold. Og i indre Østfold er det Ski og Oslo som er knutepunkter, ikke Sarpsborg eller Fredrikstad.

Denne oppdelingen virker det svært vanskelig å gjøre noe med, til tross for at den har negative konsekvenser. En region som er splittet innad kan lett tape i konkurransen når Stortinget skal fordele goder. Det er ikke lett å selge inn en fylkeskulturscene hvis fylkestinget nærmest er splittet på midten. Og hvis nabobyer konkurrerer om å få statlige arbeidsplasser, kan de i stedet havne utenfor fylket. Østfold fremstår som en samling av fem-seks distrikter med hver sine preferanser. Og tilhørigheten innad er synkende. Jeg har merket det selv i interessen for fylkespolitikken.

Da jeg dekket fylkestinget som journalist på åttitallet møtte jeg kolleger fra alle delene av fylket, nå er det knapt noen andre medier til stede. At fylkestinget har mistet ansvaret for sykehusene er en forklaring, men den forklarer ikke alt. Interessen for fylkesdekkende politikk i Østfold er borte. I den grad aviser følger opp temaer er det ut fra betydningen for egen by.

Nå ønsker fylkesordfører Ole Haabeth å revitalisere fylkespolitikken og få opp interessen for fylkestingsvalget. Han skal ha kreditt for forsøket, men jeg tviler på om det er mulig å øke entusiasmen blant innbyggerne rundt om i fylket. Sjansen for å lykkes blir ikke større av at Østfold-politikerne samtidig vurderer å slå fylket sammen med Akershus. Jeg tror det blir enda vanskeligere å vekke interessen blant innbyggerne i en region som få har et forhold til. Men det kan ligge fordeler i å slå Østfold sammen med Akershus. Regionen kan stå sterkere med et større befolkningstall. Akershus og Østfold vil også få frem storbyregionens spesielle utfordringer innen arealbruk, samferdsel og næringslivssatsing. En felles region for Akershus og Østfold har noe for seg hvis kommunene klarer å samle seg i større enheter. Kommunene kan overta mange av fylkeskommunens oppgaver om de blir store nok. Hvis vi kan få 5–6 kommuner i Østfold, i stedet for dagens 18, kan kommunene overta ansvar for veier, skoler og tannhelse, og fylkeskommunene kan konsentrere seg om samfunnsutvikling i større skala. For å lykkes med en sammenslåing av Akershus og Østfold, er det nærmest en forutsetning at kommunene slår seg sammen.

I Østfoldrådet tidligere i måneden gikk Mosse-ordfører Tage Pettersen inn for å legge det nye barnehuset til Fredrikstad og oppfordret de andre ordførerne i fylket til å følge opp. Slike initiativ må vi få flere av. Hvis ordførerne kan stå sammen, vil det være til alles fordel. Denne gang kan det slå positivt ut for Fredrikstad, neste gang kan det bli Moss. Dermed er det ikke sagt at Østfold når opp, noe kampen for å få hovedsetet for det nye politidistriktet er ett eksempel på. Men tettere samarbeid er til alles beste, også i et fylke som sliter med en svak identitet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags