Det frie og åpne samfunn må i ytterste tilfelle forsvares med væpnet makt. Et velutviklet militærvesen for det enkelte land er helt nødvendig i et verdenssamfunn preget av sterk interessekamp mellom stormaktene, og der landegrenser igjen har blitt et mål for Kreml.

Deler av Europa hus brenner, og våre allierte må sørge for at brannen ikke sprer seg.

Historien gjentar seg ofte, men Europa må nå forsøke å ikke gjenta gamle feil. Ikke gjenta utviklingen med en moderat til svekket forsvarsevne over flere år i mange av kontinentets stater, eller en demonisering av uskyldige sivile for hjemstatenes politikk. Her skal vi ha lært, for vi håpe.

Den sikkerhetspolitiske endringen i Europa presser frem en ny virkelighetsforståelse, og er samtidig en viktig påminner for et lite land som Norge.

For det første er situasjonen i Ukraina en påminnelse om viktigheten av et sterkt nasjonalt forsvar og et velorganisert totalforsvar. Enkeltland må styrke sin militære kapasitet, og ta sin nasjonale sikkerhet på høyeste alvor. Norges sikkerhet bør alltid være førsteprioritet i politikkutformingen.

For det andre viser dagens situasjon nødvendigheten av et forpliktende internasjonalt samarbeid. Landene bør knytte seg til større allianser for sikkerhetsbistand, som NATO eller PESCO-samarbeidet i EU. Militær samøving og alliansebygging er nøkkelen for mindre stater i et stormaktsdominert og stadig mer ustabilt verdenssamfunn, der allianser og strategiske interesser forandrer seg raskt. Mindre land kan ikke stå alene, men må belage seg på sikkerhetssamarbeid med andre.

Klokt nok valgte Norge NATO-medlemskap og et tett politisk samarbeid med USA etter krigen, en avgjørelse den eminente strategen Jens Christian Hauge skal ha mye av æren for. Situasjonen kunne sett meget annerledes ut om nordisten Einar Gerhardsen eller de politiske etterfølgerne av Johan Nygaardsvolds sviktende forsvarslinje i Ap hadde trumfet frem.

I dag ser vi noe av etterlevningene av «det brukne geværs politikk» i partiene Rødt og SV. Partier som er kritiske til vårt medlemskap i NATO, og som står i bresjen for en sterk motstand mot enhver norsk deltagelse i internasjonale operasjoner eller øvelser. Denne motstanden kom tydelig til syne under demonstrasjonene mot NATO-øvelsen Trident Juncture i 2018.

Rødt har gjennom flere debattplattformer i tiden før invasjonen uttalt at vestmaktene har et like stort ansvar for den anspente situasjonen som Russland, en nokså pussig måte å lese situasjonen på.

Heldigvis har disse aktørene liten troverdighet og innflytelse på norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, det ville potensielt stilt Norge i en vanskelig posisjon. Rødt og SVs fastfrosne ideologiske grunnsyn faller sammen i møtet med verdens realiteter. Kanskje på tide å endre standpunkt for de venstreradikale partiene?

Mindre land sikrer seg best i nære allianser med stormaktene som hovedaktører, og gjennom en systematisk oppbygging av sin defensive militære «verktøykasse».

USA er ikke feilfri i sin internasjonale fremferd, men er den aktøren med tilsvarende verdier som mest effektivt kan ivareta Norges sikkerhet. NATO-alliansen har også sine langsiktige utfordringer, men som verdens sterkeste militærallianse er dette det absolutte beste alternativet for Norge.