Gå til sidens hovedinnhold

Viktig eksistensiell arkeologi

Artikkelen er over 15 år gammel

"Et eget liv" - roman av Nadine Gordimer

Dostojevskij var og er mesteren når det gjelder å få frem mennesket i karakterene sine, og å tematisere nettopp den mellommenneskelige prosessen det er når jeg som subjekt erkjenner en annen som et fremmed subjekt, og ikke som objekt. Hans tematiske prosjekt får sin eksistensielle forlengelse i Nadine Gordimers nye roman, Et eget liv.
Den lunkne internasjonale mottagelsen boken har fått baserer seg i stor grad på en metaforisk lesning av hovedpersonens kreftsykdom. Han får diagnosen skjoldkjertelkreft og må som et ledd i behandlingen utsettes får strålebehandling. Behandlingen fører til at han blir radioaktiv, og må være i karantene i 16 dager. Hans foreldre påtar seg risikoen med å pleie ham i sitt eget hjem, og i løpet av denne tiden utvikler et nytt tillitsforhold seg mellom mor og sønn.
Paul Bannerman, miljøvernforkjemper og økolog, er 35 år gammel når han får diagnosen. Han er gift med Berenice som arbeider i et reklamebyrå, og dermed er involvert i de kapitalistiske kreftene han har dedikert sitt liv til å motarbeide. Den lille familien, som også inkluderer en liten sønn, endres drastisk av Pauls sykdom.
Den metaforiske lesningen av Pauls sykdom ligger oppe i dagen, spesielt siden han, når han får kreft, arbeider mot byggingen av et atomkraftverk. Men den byr meg likefullt i mot, fordi den forekommer meg å overse det som er romanens sterke side, den eksistensielle analysen av mennesker i krise.
Gordimer bruker ofte ordet "eksistenstilstand" i boken. Og det betyr ulike ting ved ulike anledninger. Menneskene er eksistenstilstander i det at "De ser ut som noen. De er ikke ingen." De er personligheter med menneskelig dybde. Men eksistenstilstander er også faser i hvert enkelt livs kontinuitet. Og traumatiske hendelser, eller minner, bryter opp denne kontinuiteten.
Identitetsproblematikken blir sentral når Paul ligger isolert og tenker over sin situasjon og sitt liv. Han er usikker på hvilken "eksistensiell kategori" han tilhører.
Det kan synes som identitetskrisen har sitt utspring i konflikten mellom autentisk og inautentisk liv. Pauls mor levde inautentisk i de årene hun hadde en affære med en annen mann, Paul selv sliter med sin egen autensitet i ekteskapet. Kan han leve med den Berenice som arbeider for kapitalistene?
Måten Gordimer skriver på underbygger begge disse lesningene av eksistenstilstandene. Stilen har et preg av indre monolog, og den narrative logikken sammenfaller i stor grad med tankenes logikk. Innskutte ord, forbehold og karakteristikker gir teksten en reflekterende dimensjon, men uten å gli over i stream-of-consciousness. Dette bidrar også til det befriende fraværet av sentimentalitet som kunne rammet en fortelling av denne typen.
Gordimer takler overgangen fra samfunnsproblemer til det enkeltmenneskelige godt, og har skrevet en roman som forplikter leseren til eksistensiell refleksjon.

Kommentarer til denne saken