Jeg tør vedde på at Mircea Cartarescu får Nobels litteraturpris innen få år. Gjennom den ambisiøse trilogien «Orbitor» befester han sin plass som en av samtidslitteraturens absolutte enere.
Årets utgivelse «Kroppen» er for så vidt en oppvekstskildring som fortsetter der første bind, «Venstre Vinge», slapp. Men boken er så mye mer enn det, barndommen fremstår riktignok som en ramme for handlingen, men fortelleren bryter begeistret genreforventninger og lar oss heller ikke følge vanlig kronologi.
Boken er oversatt av Steinar Lone, som bor i Fredrikstad og fikk Kritikerprisen for beste oversettelse for første bok i trilogien. Også denne teksten holder et usedvanlig høyt nivå, der språket, både på ord- og setningsnivå krever og forarger, ikke fordi det på noe vis er dårlig, men fordi språket tynes til det ytterste gjennom innfløkte setninger, vidløftig ordvalg og oppfinnsomme metaforer.
«Kroppen» handler på ett plan om lille Mircea i Bucuresti på 60- og 70-tallet, hvor vi konfronteres med diktaturet absurde mistanker. En dag blir morens teppeveving offer for sikkerhetspolitiets foruroligende jakt på politiske ulovligheter, der uniformert politi mener å kunne finne oppviglerske symboler i morens uskyldige teppeproduksjon.
Eksempelet synliggjør hvordan makt definerer mening, samtidig som den minste uklarhet blir farlig for makthavere som tvinger gjennom entydig og partivennlig kunst.
Boken er uoversiktlig og labyrintisk, den blander ulike typer tekster, slik vi blant annet stifter bekjentskap med en vidunderlig og grotesk liten sirkusprinsesse, hvis historie i seg selv danner en egen fortelling ved at den på mange måter fremstår som et folkeeventyr.

Samtidig rommer teksten refleksjoner om hjernens struktur, om hvordan erfaringene våre etableres og preger oss, Cartarescu utbroderer hvordan vi gjennom å fokusere på ett punkt kan favne hele vår tilværelse, slik en regndråpe eller glassbit speiler omgivelsene sine. Dermed preges teksten av detaljiver, samtidig som de små tingene bestandig rommer alt annet.
Cartarescu overrasker ustoppelig, det er ikke mulig å forestille seg hva som venter leseren. Bokens form fanger det uventede og overraskende, det høye og lave, det eleverte og nedrige. Kroppen er burlesk og barokk, den overdriver og fremstiller forunderlige og samtidig forlokkende karakterer som i kraft av sine usedvanlige egenskaper presser sine erfaringer og sine handlinger til det ekstreme.
Cartarescu krever mye av sin leser, men så kan man også bli en annen etter å ha lest tekstene hans, det er som vi ser oss selv og andre med nye øyne underveis i lesningen. Nå som Knausgård har banet veien for personlige utleveringer, håper jeg fascinasjonen for oppvekstromaner som han har frembrakt også kommer Cartarescu til gode.