En rørende historie

<I>Løvekvinnen</I> slutter åpent og vår anmelder lurer på om det kanskje er  denne boken Fosnes Hansen kommer til å skrive en oppfølger til.

<I>Løvekvinnen</I> slutter åpent og vår anmelder lurer på om det kanskje er denne boken Fosnes Hansen kommer til å skrive en oppfølger til.

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Roman 421 sider Cappelen

DEL

Forventningene til Erik Fosnes Hansens nye roman har vært store. Slik blir det kanskje når det går så lenge som åtte år mellom hver av hans utgivelser, og romanene hans er så høyt verdsatte som det de faktisk er.
Handlingen i Løvekvinnen er lagt til tidlig 1900-tall, og dette passer Fosnes Hansens høytidelige og tidvis gammeldagse fortellerstemme godt. En kald vinterdag i 1912 skjer det - i en liten norsk stasjonsby blir Eva Arctander født. Moren omkommer under den dramatiske fødselen, og den aldrende stasjonsmesteren sitter alene igjen med ansvaret for det lille pikebarnet.
Og Eva er ikke et hvilket som helst pikebarn. Hele kroppen hennes er dekket av hår, en slags menneskelig pels (derav tittelen Løvekvinnen.) Vi blir kjent med denne piken som vokser opp i skjul fra omverdenen, spiller kort med seg selv, leser all verdens vitenskapsbøker og lærer morsealfabetet i smug. Faren er en beskjeden mann som takler det å ha fått en "bytting" til barn best ved å holde henne for seg selv.
Fosnes Hansens fortellerstemme er var og treffende i skildringene av Evas ensomhet, og etter hvert hennes mer eller mindre vellykkede forsøk på å nærme seg omverdenen.
I bokens andre del skifter synsvinkelen fra "hun" til "jeg", som et slags selvbiografisk tilbakeblikk, og dette fører oss nærmere Eva. Hun har en følsom personlighet, og er en belest ung kvinne. Dette understrekes ved en rekke vitenskapelige og filosofiske beskrivelser og undersøkelser som hun selv foretar, svært detaljerte fra Hansens side.
Spørsmålet er hvorvidt alle disse detaljene kunne vært noe kuttet ned på i forhold til historiens fremdrift. Den samme innvendingen har jeg mot de bibelske tankeeksperimentene som stadig avbryter bokens annen del. Ideene er gode og fører oss nærmere Eva, men omfanget kunne med fordel vært mindre.
Boken er i sin helhet en vakker oppvekst-og personlighetsskildring, men også en god skisse av det norske bygdesamfunnet for hundre år siden. På et vis har den også relevans til dagens samfunn, men bare delvis. I dag har vi helt andre forutsetninger og rammer for å støtte opp om de som er "annerledes". Derfor blir det samfunnsmessige i boken først og fremst et historisk tilbakeblikk.
Løvekvinnen
er en rørende historie om å vokse opp på siden av samfunnet. Den slutter åpent, og gir rom for en enda lengre, foreløpig uskrevet historie om kvinnen med pels som en løve. Hvem vet, kanskje er det denne boken Fosnes Hansen kommer til å skrive en oppfølger til.
Likevel slår det meg at kanskje har forventningene vært for store. Med Fosnes Hansens tidligere romaner forbinder jeg den lamslåtte og likevel sitrende tomhetsfølelsen man sitter igjen med etter å ha lest en sjeldent god bok. Løvekvinnen greier ikke riktig å frembringe denne følelsen, men Fosnes Hansen bekrefter likevel sin posisjon som historieforteller av rang.


Artikkeltags