Jeg er stor fan av den finske forfatteren Arto Paasilinna, og gleder meg hver gang det kommer en ny bok av ham på norsk. Jeg sjarmeres igjen og igjen av hans barske humor, den er til stede i rikt monn i Den elskelige giftblandersken.
Flere av Paasilinnas romaner er nok mer samfunnskritiske enn denne. Men moro er det.
Og selv om romanens tittel gir oss en pekepinn om hvordan det kommer til å ende er spørsmålet stadig hvordan. Vi skjønner jo etter hvert at den elskelige 77-årige oberstinnen Linnea Ravaska kan være mer enn snill og elskelig. Hun er også er en svært så snedig dame.
Oberstinne Ravaska lever stille og rolig på sitt lille røde torp i skogen.
Men den rolige idyllen bir brutt en gang i måneden. Etter at hun har fått sin pensjon. Da dukker nemlig hennes kriminelle fostersønn med to venner som ikke er mindre kriminelle opp.
De drikker og spiser, knuser ting , herjer vilt for hennes penger i og utenfor badstuen.
Jeg grudde meg litt da jeg leste på omslaget at de også dreper katter og smågriser. Men det er ikke noe forfatteren utbroderer.
Uansett får oberstinnen nok etter hvert. Hun oppsøker og flytter inn hos en gammel legevenn i byen. Hun tror hun skal komme unna de tre kjeltringene. Men de får etter hvert vite hvor hun holder til. De vil ha kloa i både huset og pengene hennes. Og har sine planer.
Men de har forregnet seg; ante ikke hvilken gammel dame de hadde med å gjøre.
Forfatteren er også snedig, han lar oss sveve litt i uvsse om handlingene hun utfører er helt bevisste eller de skjer tilfeldig.
Uansett er det mye å humre over i Paasilinnas bok. Og giftblandersken har selvfølgelig vår fulle sympati.