Barnedrap på Island

Aktuelt tema <I>Vinterbyen</I>,<I> A</I>rnaldur Indridasons<I> </I>femte krim oversatt til norsk<I>, </I>handler om rasisme og fremmedfrykt på Island.

Aktuelt tema <I>Vinterbyen</I>,<I> A</I>rnaldur Indridasons<I> </I>femte krim oversatt til norsk<I>, </I>handler om rasisme og fremmedfrykt på Island.

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Krim, 350 sider Oversatt av Silje Beite Løken Cappelen Damm

DEL

Den islandske krimforfatteren Arnaldur Indridason har i løpet av få år skaffet seg en stor fanskare i Norge. Vinterbyen er hans femte krim utgitt på norsk.
Dessverre er den ikke hans beste.
Jeg har stor sans for Indridasons nøkterne og ujålete måte å skrive på, og ikke minst hans sosialrealistiske, skittengrå krimunivers hvor politietterforskeren Erlendur Sveinsson labber rundt i søla, ensom og tungsindig.
Jeg har lest alle de fem kriminalromanene, og jeg er ikke i tvil om at de to første, Myren og Gravstille, er de beste.
Kvalitetsmessig når ikke Vinterbyen opp til disse. Det betyr ikke at boken dårlig, og den blir bedre jo lenger frem i handlingen vi kommer.
Temaet denne gang er rasisme og fremmedfrykt. En ti års gammel gutt blir funnet fastfrosset i en blodpøl utenfor en boligblokk i Reykjavik en ettermiddag i januar.
Gutten er thailender, og døden skyldes knivstikk i mageregionen. Samtidig forsvinner guttens fem år eldre bror sporløst. Etterforskerne får raskt merke at det islandske samfunnet er mindre tolerant og inkluderende overfor utlendinger enn myndighetene ønsker å tro. Erlendur Sveinsson og hans kolleger møter atskillig uvilje og fiendtlighet etter hvert som de graver seg ned i saken.
Det store spørsmålet er: Hvem har fornedret seg til å ta livet av en forsvarsløs innvandrergutt? Står det innbitte rasister bak, eller må ugjerningen forstås ut fra helt andre motiver.
Indridason skriver ikke bare engasjerende krimhistorier fra et grått og temmelig ugjestmildt Island, han bretter også ut et trivielt og uglamorøst politiliv med få oppturer men desto flere nedturer.
Sveinssons er og blir en einstøing. Han er så langt fra en "heltepurk" det er mulig å komme. Men en dyktig fagmann er han.
Nettopp på grunn av alle lytene lar jeg meg fascinere av ham. Som i de øvrige bøkene i serien, blir vi også denne gang grundig innviet i Sveinssons traume fra barndommen, et traume som har formet ham som menneske.
Episoden ligger over 30 år tilbake i tid. Erlendur og lillebroren hans blir overrasket av et forferdelig uvær på fjellet. Erlendur overlever, broren forsvinner i snøføyka, og blir aldri funnet.
I alle år siden har storebroren båret på skyldfølelse og skam. Om børen har gjort ham til en bedre politimann, vet verken vi eller Sveinsson. Men jeg tror det.


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken