«Jeg har spilt i en del pornofilmer! Mulig du har sett meg i en»

JANNE NORDVANG | BLOGGER | AURSKOG-HØLAND

JANNE NORDVANG | BLOGGER | AURSKOG-HØLAND

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Blogger Janne Nordvang hadde et pinlig besøk på sykehuset da hun skulle operere beinet. I to blogginnlegg forteller hun humoristisk hva som hendte da hun introduserte seg selv som pornostjerne til kirurgen og hvordan hun forberedte seg på en ny tur til sykehuset.

DEL

Nervøs Tourettes og morfinrus

BLOGG (Romerikes Blad) Har du noen gang tenkt på å grave et hull og hoppe nedi? Få noen til å fylle igjen hullet, helst med subus så du er sikker på at du ikke kan grave deg ut igjen, og slippe å stå fro det du sa og det du gjorde?

Jeg har sånne opplevelser daglig, og i dag var intet unntak. Jeg har herved selvdiagnostisert meg selv, og lidelsen lyder som følger:

Nervøs Tourettes og morfinrus.

De er noe med enkelte situasjoner, hendelser der jeg er litt stresset eller nervøs, hvor jeg rett og slett ikke klarer å føre en normal samtale med folk rundt meg. I tillegg til løs mage og luft nok i tarmen til å drifte et hoppeslott på Tusenfryd, gir nerver meg den helt spesielle evnen å kunne lire av meg mer piss en Sylvi Listhaug på et flyktningemottak. Dette lille blogginnlegg starter kl. 11.30 på Martina Hansens Hospital utenfor Sandvika.

En operasjon i foten jeg har ventet lenge på ble plutselig skyndet fram, og etter en telefon fra legen i går stilte jeg i dag fastende og noe nervøs på dagkirurgisk avdeling. Den snille sjefen til gubbeluren ga han fri til å følge meg. Det virket som en god idé der og da, men jeg burde visst bedre.

Da fruen var skiftet og klar for operasjonssal én satt gubben godt tilbakelent i en blå stol på venteværelset og dro fram mobilen raskere enn lynvingen for å knipse bilder av konemor. Jeg var ikke klar over at et lite inngrep i foten krevde å måtte kle av seg alt bortsett fra truse og BH, og det er en underdrivelse at bikinilinjen ikke akkurat var klargjort for legevisitt.

En utemmet skog spredte seg uten for «landegrensene» til den litt slitne bomullstrusa med slapp strikk, og ikke ble den dekket av sykehusskjorta heller, da den var minst tre nummer for liten. Heller ikke den lånte badekåpen fra Helse Øst var særlig stor for en dame hvis timeglassfigur for lengst ble byttet ut med den noe tettere «Svampe Bob» figuren.

At man i tillegg er over snittet makelig anlagt, og bare barberte den ene leggen i dag tidlig, i tro om at operasjonen kunne foregå med oppbrettet joggebukse, hjalp ikke på nervene da en sykepleier kom for å følge meg inn til narkosehelvetet. Det lugget lett i hårene på venstre legg der de gnisset mot hverandre, hovne og tykke da kroppen for tiden suger mer vann enn Titanic! Jeg rakk akkurat å posere foran gubben, og lirte av seg med relativt høy stemme:

«Blir du ikke opphisset nå, så veit ikke jeg!»

Gubben trakk lett på skuldrene og svarte:

«Jeg har faktisk så lite lyst på deg akkurat nå, at snoppen har gjemt seg bak mandlene!»

Her snakker vi kjærlighetserklæring.

Så ble jeg geleidet inn i morfinens rike av en sykepleier som hadde overhørt hele samtalen, og som flirende kunne fortelle at det var det minst opphissende forplayet hun noen gang hadde vært vitne til. Der og da, inni hodet mitt, begynte jeg mentalt å grave hullet mitt. Pinlig!

Det stopper dessverre ikke der.

Inne på operasjonssalen setter erfarne anestesileger kanyle og fyrer opp en liten dose saltvann, etterfulgt av morfin, før de setter et sakte drypp med innsovningsmedisiner. Nå er jeg faktisk litt nervøs, noe som ikke hjelper stort for min nyoppdagede Tourettes. Halvt inne i drømmeland kommer kirurgen inn. Han stirrer på meg med sånne øyne som «Mc. Dreamy» fra Grey's Anatomy har, bak et munnbind som dekker resten av det jeg bare kan anta er et vakkert doktorfjes. Han stryker meg varsomt på armen og sier:

«Jeg synes det er noe kjent med deg. Har vi møttes før?»

Og hva svarer undertegnede?

Halvveis inne i morfinland hører jeg min egen snøvlete stemme si:

«Jeg har spilt i en del pornofilmer! Mulig du har sett meg i en!»

Jeg rekker akkurat å registrere min egen opplagte løgn, (ingen hvalross med bustete hår og bikinilinje på størrelse med Australia hadde vel noen gang fått en rolle i pornofilm), før jeg sovner, og angrer umiddelbart på kommentaren. Hva er det med nerver som ødelegger både takt, tone og normal folkeskikk!?

Mens fruen sover, og innvoller fjernes, og foten lappes sammen igjen sitter gubben tålmodig, med snoppen bak mandlene og ser film på Viaplay på venterommet. Etter å ha blitt vekket, tvangsforet med rød saft og brødskiver med kokt egg (som ikke akkurat hjelper mot en allerede gassfylt tarm) kommer kirurgen på visitt for å se til pasienten. Jeg har for lengst glemt vår lille samtale før han smilende sier:

«Nå, er det bra med pornostjerna vår?»

Nå er det mentale hullet i bakken stort nok til at jeg kan ta sats og hoppe nedi, og ALDRI komme opp igjen!

Jeg rister unnskyldende på hodet, og forklarer kort teorien om min nyoppdagede diagnose! Sandvikas svar på «Mc. Dreamy» er heldigvis en mann full av humor og ler godt av det hele før han kort forklarer om operasjonen, og hva som skal skje framover. Innen samtalen er over, og resepter på smertestillende er skrevet har vi utviklet et slags vennlig pasient/lege forhold, og nervøsiteten og tourettsen er i ferd med å forsvinne. Men så.

I det legen vennlig rekker fram lanken med de magiske kirurghendene med velstelte negler, for å ta meg i hånden, og si takk for i dag ... da skjer det vært tenkelige! Jeg lener meg fram i sengen, og mens jeg rekker ut hånden for å gripe tak i puselanken hans får jeg en kinkig vinkel på ryggen, mellomste bilring kommer i klem mellom navel og lår, brødskiva med egg blandet med nervøs mage spiller kroppen et puss, og jeg fyrer av en høyst ufrivillig kruttsalve en fis, som bare synger i veggene på oppvåkningssalen.

Ikke spesielt diskre ler «Mc. Dreamy» så han rister, mens han demonstrativt tar på seg munnbindet igjen og rygger ut.

Grav meg ned nå!

Jeg skylder på morfinen!

That`s my story, and I`m sticking to it!

En ting er i hvert fall sikkert ... i dag var det nok flere enn en snopp som gjemte seg bak mandlene ved synet av denne bloggeren ...

Vil du lese mer fra bloggen til Janne? Den finner du her på jannenordvang.blogg.no

Kjendis ved ostedisken og beina høyt

På onsdag var jeg på Coop Prix for å handle inn litt nødrasjoner før en ny operasjon Torsdag morgen. Jeg skulle bare ha det mest nødvendige.

To til tre typer sjokolade, nok Pepsi Max fram til lørdag, kioskromaner nok for cirka tre uker og ei ny truse til formiddagen på dagkirurgisk. (Denne gangen var jeg forberedt og hadde ingen planer om å stille i ei sliten mammatruse med slapp elastikk falmet skritt)

I det jeg står med nesa godt plassert inn i osteskapet på leting etter cheddar til kveldens nachos prikker en yndig liten dame meg på skulderen og spør om det er jeg som er Janne Nordvang. Av erfaring vet jeg at når noen spør om det skal de enten selge noe, verve meg inn i en sekt, eller kjefte, så jeg svarte nok litt nølende og avvisende at «Ja, jo, det er vel meg!»

Men, denne trivelige damen presenterte seg som en sambygding, bestemoren til en klassekamerat av fjortisen, og ville bare si at hun var ivrig leser av bloggen.

Jeg ble helt satt ut, men tror jeg klarte å stotre fram et slags «Takk, så hyggelig», før jeg relativt flau dykket inn i osteskapet igjen, tok med en pakke feil ost i det flaue kaoset som for igjennom hodet mitt, og løp til kassa for å betale, slik at jeg kunne synde meg tilbake på jobb for å skryte til en kollega av å ha blitt «gjenkjent» på butikken!

Så til deg som tok kontakt på Coop, tusen takk! Det var veldig hyggelig, jeg ble bare helt satt ut, og la igjen manérene mine mellom fetaosten og kjøttdeigen.

Så altså, Torsdag morgen, før fuglene feis og sola sto opp, i bitende januarkulde satte gubben og jeg kursen mot Sandvika, tilbake til dagkirurgen på Martina Hansens Hospital for å reparere bein nr. to. De som har lest denne bloggen før vet jo at jeg under forrige runde, i narkoserus presenterte meg som tidligere pornostjerne, og gruet meg derfor noe il neste runde med samme lege. Det slapp jeg.

Til tross for at legen denne gangen så ut som en nordisk gud, med bred brystkasse og smilehull dype nok til å drukne i, beholdt jeg fatningen under hele presentasjonen, og holdt klokelig munn helt til jeg sovnet på operasjonsbordet. Heldigvis har til og med jeg evnen til å lære av mine feil.

Helt feilfritt gikk det likevel ikke, og fordi reaksjonen på narkosen denne gangen ikke var helt optimal, og fordi man i det man våkner blir mer eller mindre tvunget til å klemme ned et glass saft og ei halv skive med gulost, klarte jeg å kaste opp på legens sko da han kom med resept å smertestillende og ei sykemelding ... Resten av torsdagen forløp dessverre slik. Sove, kaste opp, sove.

Ikke alle bloggere våkner opp nysminkede og «freshe». Noen våkner opp like hvite som sykehus-skjorta.

Når det er sagt, tommel opp for helse Norge. Vi klager for mye. Jeg er i alle fall strålende fornøyd med både reparasjon og oppfølging.

Relativt nybarberte legger skal nå hvile noen uker. Så er det full fart. Etter 12 år med mye vondter gleder jeg meg stort til å kjøpe de kuleste joggeskoene jeg finner. Jeg skal gå, og gå, og gå ... og kanskje løpe, hvis jeg gidder!

Kvalmen avtok i løpet av fredagen, akkurat tidsnok til å nye gaven fra to snille venner og kollegaer.

Melkehjerter ble en fin dessert etter lunsjen den snille naboen min kom med.

Vil du lese mer fra bloggen til Janne? Den finner du her på jannenordvang.blogg.no

Artikkeltags