Ved Fredrikstad internasjonale skole (FRIS) i de gamle IJ-lokalene på Prestelandet, er det nærmere 500 deltagere på ulike skole- og norskprogram. Det gjør skolen til en av Fredrikstads største.

To av dem er Rohin Mustafa Bakr (28) fra Kurdistan i Syria og Woyni Manes (27) fra Eritrea. De unge kvinnene har bodd i Norge i henholdsvis ett og fem år, og trives godt på Fris.

– Jeg hadde mamma og pappa og søsken i Fredrikstad da jeg kom, så for meg har det gått kjempebra. Det er enklere når man har familien her, sier Rohin på imponerende godt norsk.

Er økonomiutdannet

28-åringen har økonomiutdannelse fra Kurdistan i Irak, og tar norskkurs på Fris mens hun venter på at utdannelsen skal godkjennes i Norge.

– Når jeg er ferdig med norskkurset ønsker jeg å studere mer og bygge på økonomiutdannelsen, smiler hun.

Hun mener det er en stor fordel at hun kunne engelsk før hun begynte på norskkurs.

– Det gjør det mye enklere å forstå norsk, i tillegg er det ord som er like på norsk og arabisk, eller ordtak med samme mening på norsk og kurdisk.

Elsker taco

Da Rohin ankom Norge, bodde hun først på mottakssenteret i Råde, før hun etter hvert fikk leilighet i Fredrikstad. Hun roser systemet som sto klart og parat da hun kom.

– I leiligheten var det både møbler og hvitevarer, så jeg trengte ikke å tenke på noe. I tillegg ble det arrangert gåturer og jentegruppe for å få meg inn i miljøet.

I dag synes hun «norsk» taco er noe av den beste maten, etter å ha blitt introdusert for det av foreldrene, som sa at den opprinnelig meksikanske retten var «typisk norsk mat».

– Nå lager jeg ofte taco hjemme, ler hun.

Livet i Fredrikstad er bra, mener Rohin. Likevel er det spesielt én ting hun savner.

– Jeg vil veldig gjerne ha norske venninner, men det er ikke så enkelt å treffe noen.

Vinteren er verst

27 år gamle Woyni kom alene fra Eritrea til Norge i april for fem år siden. Hun er i dag deltager i grunnskoleprogrammet på Fris og ønsker å gå videre på videregående skole.

– Drømmen er å jobbe med helsefag på sikt, forteller hun.

Også Woyni har det vært en god opplevelse å komme til Norge, men det er likevel én ting hun ikke blir helt vant til.

– Vinteren, ler hun.

– Hjemlandet mitt er veldig varmt og det er så kaldt her på vinteren.

Likte ikke lapskaus

I hjemlandet har Woyni ti søsken. Hun synes det kan være fordeler og ulemper med å bo i et annet land enn dem.

– Men vi er flinke til å holde kontakten over nett. Det er fint, sier hun.

Heller ikke hun har noen norske venninner. Det er likevel en familie som har fått en spesiell plass i hjertet hennes.

– Da jeg var i kirken ble jeg kjent med en familie fra Gressvik. Der er det hyggelig å være, og der har jeg blant annet fått smake på lapskaus. Jeg synes ikke det var så veldig godt, forteller hun.

Et stort puslespill

– Det er et stort puslespill som krever fleksibilitet av både lærere og ledelse. Det er konstant pågang.

Det sier Lise Sørensen, rektor ved Fredrikstad internasjonale skole (Fris). Hun har ansvar for en stab som teller 94 ansatte, noe som gjør skolen til en av Fredrikstads største arbeidsplasser.

Fris holder til i det gamle IJ-bygget på Gudeberg. Skolen har blant annet ansvar for norskopplæringen til flyktninger og innvandrere. Elevene omtales ikke som «elever», men som deltagere.

– Deltagerne kommer til Norge på grunn av alt fra krig til kjærlighet, sier Sørensen.

Les også

Sarpsborg tør å ta den tunge og vanskelige jobben

Et stort puslespill

Når Sørensen beskriver skoledriften som et «stort puslespill», er det ingen overdrivelse. Bare se her:

I løpet av ett år har Fris omkring 900 deltakere, hvorav 500 får undervisning i skolens lokaler. Resten er spredt omkring på Fredrikstads barne- og ungdomsskoler (se faktaboks).

Noen skal lære norsk, andre skal lære vanlige fag og norsk. Noen har universitetsutdannelse fra hjemlandet, andre er analfabeter. Noen er barn, andre er midt i 60-årene.

Deltagerne kommer fra 59 nasjoner, og Fris må ha lærere for alle morsmålene – både for deltakerne i Fris egne lokaler og for elevene spredd rundt på Fredrikstads skoler.

Tilpasningsdyktig

Selv om Fris strekker seg langt for å tilpasse opplæringen, krever skolen også noe tilbake.

– Det er viktig at deltagerne lærer seg norske lover og regler. De har kommet til Norge, da må de også tilpasse seg det norske samfunnet, sier Sørensen og fortsetter:

– Stort sett går dette veldig bra. Vi har i det hele tatt svært få utfordringer knyttet til religion eller politikk, sier Sørensen.