Jeg tenkte på novellen hvor mobiltelefonene har blitt integrert i pistoler, og alle helt ned til tiårsalder bærer håndvåpen. For et premiss! Og et skremmende mulig scenario.
Eller tittelnovellen, hvor fortelleren brekker to små ben i foten fordi hun plukker onde blomster. Så kan man spørre, tenkte jeg, om den andre er overtroisk, og dele den sprøeste overtroen man selv har.
Jeg sa til kollegaen min at jeg hadde lest «Vonde Blomar». Var den bra, spurte han.
Veldig, sa jeg. Den første novellen åpner med at fortelleren sitter på do og menstruerer da en bit av hjernen hennes detter i do. Det viser seg å være den hjernebiten som vet alt om fugler, og at fugler er det fortelleren skriver doktorgrad om, men plutselig ikke vet hva er.
Jøss, sa kollegaen min. Så gikk han for å hjelpe en låner, mens jeg ble stående og angre på at jeg ikke hadde fortalt om pistolmobilene i stedet.
Derfor skriver jeg dette. Du kan lykkes der jeg feilet. Les «Vonde blomar» og finn noen å snakke om den med.