I dag tenker jeg på beredskap. Det å ha noe på lur til en regnværsdag. Ikke noe nytt i og for seg. Dette har jeg tenkt på en stund, men bakteppet gjør det litt tydeligere i dag.

I Norge har vi siden tidlig på 90-tallet tatt ut «fredsdividenden» etter Sovjetunionens kollaps. Vi har systematisk bygget ned beredskapsfunksjonene i samfunnet. Et omfattende sivilforsvar, med formål å beskytte og ivareta sivilbefolkningen i en krig, er redusert til et mindre antall FIG’er (fredsinnsatsgrupper) for å håndtere skogbrann og flom.

Det er betegnende for situasjonen at under rasulykken i Gjerdrum var det påkrevet med innsats fra fem forskjellige sivilforsvarsdistrikt for å dekke behovet. Så lite kapasitet er det igjen.

Når det gjelder tilfluktsrom er det lenge siden det var pålegg om å inkludere dette i nybygg, samt å vedlikeholde de som faktisk er bygget. Til det siste har både kommuner og borettslag antagelig en vei og gå. Det samme gjelder nok også for mange husholdninger.

Hvor mange kan med hånden på hjertet si at de har innfridd Direktoratet for Sivilt Beredskap sin minimumsanbefaling for egen beredskap?

Statens kornforretning ble i 2000 samordnet inn i Statens landbruksforvaltning. Vi har brød i dag og i morgen, men hvor lenge når kornimporten stopper? Hva med øvrig matimport? Hvor lenge kan vi klare oss uten forsyninger?

Politireserven hadde en gang første prioritet blant mannskaper som var ferdige med førstegangstjenesten. Den hadde en kort oppblomstring til OL på Lillehammer og har siden forvitret, for så å bli formelt nedlagt i 2020. 22 juli 2011 var Politiets ressurser i Oslo brukt opp på noen få timer.

Norsk Medisinaldepot er redusert til en privat engrosforretning. Den skrikende mangelen på smittevernutstyr i mars 2020 er vel en grei illustrasjon på hva som kan skje når staten forlater sitt ansvar for beredskap. At noen av oss har opplevd at det lokale apoteket ikke har tilgjengelig reseptbelagte medisiner vi er avhengige av er ikke noe godt tegn.

Helsevesenet bygger sykehus med færre sengeplasser under forutsetning av at behandlinger har blitt mer effektive. Kalnes sykehus er vel det siste i rekken. Det sykehuset har hatt korridorpasienter siden dag en. Sykehusene har nok en plan for å endre ved beredskap, men allikevel.

Kommunale brannvesen har siden brannforskriften av 1991 hatt fokus bort fra beredskap og fokusert på forebygging. I og for seg en besnærende tanke som sparer oss for branner i fredstid, men hva med beredskap?

Forsvaret har vært igjennom en sulteforingsprosess av dimensjoner. Det er ikke det av vi ikke bruker mye penger på militærvesenet, men hva får vi igjen? Svindyre våpensystemer som fregatter, men som mangler operative helikoptre og følgelig har begrenset operativ evne. Svindyre jagerfly som enda ikke er ferdig levert, og de som er levert har enda ikke full operativ kapasitet. Til tross for dette er de gamle flyene parkert.

Når man i tillegg har sørget for at store deler av den logistikkstøtten Forsvaret er avhengig av er betjent med New Public Management er det for mye midler som ikke gir «pang for pengene», men blir skuslet bort i byråkrati.

I løpet av de 23 årene jeg var med i Heimevernet ble organisasjonen redusert fra 83.000 til den nå er på 40.000. Ofte viste man til at man ved reduksjon i antall soldater kunne få nok ressurser til den nye og mindre organisasjonen.

I den tiden jeg var med, var HV til enhver tid underfinansiert. Våre politikere har konsekvent vedtatt ett ambisjonsnivå og bevilget for et annet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest et nytt forsvarsbudsjett med håp og forventning, men i stedet funnet formuleringer a lá «Dette er et unntaksår og vil bli tatt igjen senere».

Etterslep ble ikke tatt igjen.

Jeg er en av få sjefer som har mobilisert avdelingen min i fredstid. Det var svært forstemmende å oppdage at vi manglet tennstempler til våpen, ikke hadde ammunisjon og heller ikke hadde proviant de første dagene. Dette er visstnok rettet i ettertid.

Hvis det virkelig hadde vært alvor den gangen og ikke «bare» en gal manns terrorhandling, tør jeg ikke tenke på konsekvensene.

Når det gjelder Forsvaret som helhet la den forrige forsvarssjefen i 2019 frem fire alternativer A B C og D.

Han gjorde klart at bare alternativ A (det største) ville møte utfordringene man sto overfor. Stortinget valgte alternativ D (det minste). Heller ikke det er fullfinansiert så vidt meg bekjent.

Ved siste stortingsvalg så jeg ikke ett politisk parti som hadde beredskap og landets forsvar høyt på den politiske agendaen. Gjennomgangstemaene var velferd, velferd og mer velferd. Jeg har ikke noe å utsette på det å bo i en velferdsstat, men en stat uten selvstendighet og frihet vil neppe ha mye velferd heller.

Beredskap er å vite at du har det du trenger for å møte en trussel eller utfordring i natt og ikke når et markedsdrevet innkjøpssystem er i stand til å levere.

Beredskap tar det tid å bygge opp, og det koster. Kostnadene ved manglende beredskap kan bli så uendelig mye større.