Det er 115.000 fattige barn i Norge, omtrent 11,7 prosent av befolkningen, en økning fra 5 prosent i år 2.000 og trenden er økende. Fattigdomsgrensen er i OECD-området satt til 60 prosent av medianinntekten i landet over tre år, som er den inntekten som deler befolkningen i to like deler.

Det vil altså være like mange med inntekt over som under medianinntekten. I år er 60 prosent av medianinntekten cirka kroner 330.000 i året. Redd Barna vegrer seg for å bruke ordet barnefattigdom. Det er ikke barna som er fattige. Det er foreldrene.

Det er ikke sult som preger barn av fattige foreldre i Norge, som det gjør mange andre steder i verden. Det det dreier seg om er utestengning fra fellesskapet fordi familien ikke har råd til å la barna delta på klasseturer, ikke kan reise på ferie og at de ikke har råd til å kjøpe bursdagspresang til klassekameratene og dermed ikke kan delta på klassefester.

Utestengning fra det sosiale liv betyr ensomhet og brist på selvfølelsen. Det som bekymrer mest er at mange barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert. Mest dystert er det for familier fra Somalia, Pakistan, Irak og Afghanistan. Det er dramatisk fordi mulighetene til å komme ut av fattigdommen svinner hen når utestengning og sosial isolasjon preger livet i barndommen.

Man kan med trygghet si at det er uverdig at et land som Norge har en så stor andel fattige barn, men man må også få lov å peke på at det er brudd på Barnekonvensjonen, som for øvrig fylte 30 år i 2019, som gir barn rett til tilfredsstillende levekår og rett til lek og fritid.

Vi har visst en god stund at barn som vokser opp hos fattige foreldre får et betydelig lavere ordforråd enn barn av mer velstående foreldre. Forskning helt tilbake fra 1995 har vist at dette kommer av at fattige foreldre snakker mindre med barna sine og har et fattigere språk.

Vi vet også at fattige foreldre gir barna sine flere reprimander og mindre oppmuntring enn mer velstående foreldre. Men det vi ikke har vært like klar over er at det er en sammenheng mellom foreldrenes inntekt og størrelsen på en hjernestruktur som heter Hippocampus. Denne hjernestrukturen har betydning for hukommelsesfunksjoner og emosjonell regulering.

Vi vet at disse barna rammes av hukommelsessvikt, impulsivitet og manglende evne til å regulere følelsene sine. Det er derfor vi ser at barnevernsbarn og traumatiserte barn i gjennomsnitt gjør det dårligere på skolen og faller oftere ut av utdanningssystemet enn andre barn.

Da er fattigdomsbekjempelse i Norge ikke lenger et partipolitisk spørsmål om rettferdighet og likeverd. Da dreier det seg om noe så alvorlig som at konsekvenser av en politikk som skaper fattigdom og store forskjeller svekker mulighetene for mange barn til å utvikle seg i forhold til sitt potensial og derved miste mulighetene til utdanning og gode inntekter som voksne.

Vi må kanskje i større grad diskutere konsekvensene av valgfrihet opp mot å organisere et samfunn som sikrer tilfredsstillende levekår for alle, også de med dårligst forutsetninger. Og det er grunn til å stille spørsmål om de politiske miljøene tar kunnskapen om den formbare hjernen og hjernen som et plastisk og bruksavhengig organ på alvor. En av forfatterne av denne kronikken lanserte begrepet «kommunal avdeling for hjerneutvikling» som erstatning for det mer grønnsakpregede navnet «barnehage».

Virkningen av fattigdommen starter nemlig tidlig. Nettopp fordi barnet er formbart med sin bruksavhengige hjerne. Det er rett og slett erfaringene som bygger hjernen, etter at barnet har kommet til verden. Det alt handler om, er det genetisk betingede utviklingsprogram barnet kommer til verden med, som er totalt avhengig av et sensitivt og oppegående voksent omsorgssystem rundt seg. Vi vet etter hvert en god del om hvilke faktorer som reduserer leveransene fra voksensystemet.

Mest alvorlig er antagelig voksne omsorgspersoner med rusavhengighet. Men dersom daglig strev og fattigdom, samt deprimerthet og håpløshet, preger oppvekstmiljøet, skal det ikke mye fantasi til for å tenke at omsorgen og stimulansen til barna preges av det.

Med 115.000 av nasjonens barn som potensielt kan falle ut av skoleløpet, miste muligheten til å utvikle seg ut fra sitt potensial, bli frarøvet muligheten til å få seg jobb og bli gode skattebetalere står vi overfor et samfunnsproblem som overskrider den tragedien det er for den enkelte. De rammer også nasjonen Norge som velferdsnasjon.

Problemet er av en slik art at det ikke kan løses gjennom den til enhver tid sittende regjerings justeringer av trygder og pensjoner gjennom statsbudsjettene. Det trengs å gjeninnføre en sosialpolitikk med et eget departement med mandat å oppfylle Barnekonvensjonens krav om barns rett til tilfredsstillende levekår, lek og fritid.