Avslutningen på årets 17. mai i sentrum ble alt annet enn en hyggelig affære. Få har vel sett noe lignende i Fredrikstad noen gang. Det var et politioppbud med hunder, batonger, skjold, skytevåpen og helikopter. Det så ikke bra ut, og etter å ha sett Fredriksstad Blads videoreporter fikk vi et visst inntrykk. Like stort inntrykk har nok skriverier i kommentarfelt og på sosiale medier i etterkant av hendelsen gjort på ungdommen. De siste dagenes ordveksling har vært alt annet enn heldig.

En av utfordringene 17. mai var kanskje at bybildet nærmest var fritt for voksenpersoner pga. korona. Vi ga nærmest hele sentrum til ungdommen.

Det å ikke se naboen, familien, han som spaserer rolig med huden, det eldre ekteparet, natteravnene eller hva det måtte være av en viss form for voksentrygghet, har betydning. 200 ungdom hadde «hjemmealenefest» på Stortorvet uten trygge voksenpersoner til stede. Det gjorde kanskje at det hele eskalerte ytterligere?

For fyll og fest er ikke et uvanlig skue i Fredrikstad på 17. mai. Like sikkert som vi roper «heisann» i Fredrikstad, så har tradisjonen for en real 17. mai-feiring vært her lenge. Der mange andre byer gjerne har hatt 16. mai som den store, trøblete dagen, så har vår ungdom brukt 17. mai, av en eller annen grunn.

200 ungdom hadde «hjemmealenefest» på Stortorvet uten trygge voksenpersoner til stede. Det gjorde kanskje at det hele eskalerte ytterligere?

Men annerledes dette året var det at mange oppfattet ungdommen som sinte og frustrerte. Hvis de var sinte, er det viktig å finne ut av hvorfor og hvem de er sinte på. Det må vi snakke med ungdommen om. Vi som foresatte, skole, lokalsamfunn, politi, politikere og andre bør gå i dialog så fort som mulig. Dette må vi løse sammen.

«Det tar nemlig en landsby for å oppdra et barn».

Vi må gjerne bedømme handlinger, men vi må ikke bedømme ungdommen for å være ungdommer eller ut fra hvilken etnisitet de har.

En stor andel lesere av Fredriksstad Blad mente i en undersøkelse utført av avisen at det var relevant å si at ungdommen var ikke-etnisk norske. Dette er sårt og vanskelig for de unge som opplever dette som at de igjen blir fremstilt som at de ikke er «norske nok». Hvilken etnisitet ungdommen har skal ikke ha noe å si for reaksjonene, for de er våre ungdommer alle sammen.

Les også

Hvorfor er bruken av begrepet «etnisk» problematisk?

De tilhører Fredrikstad-samfunnet og det skal være plass til dem. Samtidig må vi også tørre å snakke om det som kan være vanskelig. Det må være rom for å løfte spørsmålene om hva som er relevant eller ei, om så bare for å avvise at det er det. For å tie det i hjel kan også føre til ytterligere polarisering. Det er vi ikke tjent med.

At ungdom med ulik bakgrunn kan oppleve forskjellige former for utenforskap, ha ulik tillit til politiet eller staten, eller agere på ulik måte, må vi også være åpne om.

Vi må snakke om både generelle og spesifikke utfordringer i forskjellige ungdomsmiljøer, for ingen er like. Men alle ungdommer fortjener å bli hørt og få muligheten til å fortelle sin side av saken. Vi trenger en nyansert diskusjon som gjenspeiler virkeligheten.

En av styrkene i det norske demokratiet er at vi har hatt stor takhøyde for å snakke om forskjeller og utfordringer i samfunnet vårt, særlig ved å involvere de personene og gruppene det gjelder. Det må vi fortsette med. Vi må i fellesskap arbeide for trygge og inkluderende miljøer for ungdommen, hvor de møtes av voksne som ser de og som tør å snakke om de vanskelige temaene.

Vår viktigste oppgave som voksenpersoner og som storsamfunn nå er; vi må lytte og vi må gå i dialog med ungdommen vår. Bare sånn unngår vi at slike hendelser gjentar seg. Og bare sånn kan vi jobbe med å styrke tilliten vi er så avhengige av at ungdommen har til oss voksne.