Da finske Mira Peuru (46) flyttet til Norge i 2006, var det én ting som manglet.
– På grunn av nærheten til havet fryser jeg mye mer om høsten og vinteren i Norge enn hjemme i Finland. Klimaet er råere her. Jeg ble derfor overrasket over hvor få nordmenn som tok sauna regelmessig, og hvor vanskelig det var å finne offentlige badstuer, forteller hun.
Nullstiller hodet
16 år senere treffer vi henne på Sukkerbiten i Oslo, i en flytende «landsby» av vedfyrte og elektriske badstuer i havnebassenget mellom Operahuset og Munchmuseet. Anlegget er eid og drevet av Oslo Badstuforening – en non-profit-forening stiftet i 2016 av to anarkister og en gruppe ildsjeler fra Utenriksdepartementets isbadeklubb. I dag har foreningen bikket 6000 medlemmer.
Peuru er en av mange som tar turen til Sukkerbiten flere ganger i uka – daglig om hun kan – for både avspenning og samvær.
– Jeg har en veldig hektisk jobb i byggebransjen. Å gå i badstua etter arbeidstid hjelper meg å nullstille hodet, slik at jeg kan legge tanker og prosjekter på hylla til dagen etterpå, sier hun.
Fellesskapsfølelse
Denne dagen kobler Peuru av i «Måken», Oslos første badstuflåte, som ble bygd av drivved fra fjorden.
Denne fargerike badstua var utgangspunktet for dannelsen av foreningen, og har siden fått selskap av mange andre små og store flytende badstuer på Sukkerbiten. Til sammen utgjør de en unik sosial arena som effektivt bryter ned nordisk innadvendthet.
– Det danner seg veldig lett et fellesskap i varmen. Fremmede snakker med hverandre på en måte man sjelden opplever ellers, uten at alkohol er involvert. Du kan komme alene uten å føle deg utenfor. For en fra Finland er det fantastisk å se at Norge endelig har fått øynene opp for badstuas gleder og fordeler, sier Peuru.
Digitalt pusterom
Ragna Marie Fjeld (38) var blant medlemmene av den ovennevnte isbadeklubben i Utenriksdepartementet, og er i dag generalsekretær i Oslo Badstuforening. Hun kobler sauna-renessansen i Norge til flere fenomener – fra badstuas veldokumenterte helsefordeler til et økende behov for pause i en overdigitalisert hverdag.
– Badstua er kanskje det eneste gjenværende rommet vi har hvor telefonen ikke følger med inn. For meg er sammenhengen åpenbar. Jo mer vi stirrer på en skjerm i løpet av dagen, desto større blir behovet for å komme i kontakt med oss selv, med kroppen vår og med andre mennesker, sier Fjeld.
Nylig kom en busslast av foreningens medlemmer hjem fra Vang kommune i Valdres, der «Badstufest» gikk av stabelen for andre oktober på rad. Både Fjeld og Peuru gleder seg allerede til neste år.
– Se for deg to dager der 70 badstunerder hopper fra badstue til badstue mens de prater om ovner, dampkvalitet, treslag og urtevann. Det var fantastisk gøy, sier Fjeld.
Trekker turister
«Nerdene» har etter hvert fått mye å velge mellom. Fra arkitektoniske praktbygg som Soria Moria-badstuen i Dalen i Telemark til restaurerte og tradisjonelle røykbadstuer på Finnskogen. Det mangfoldige utvalget bidrar til å drive etterspørselen landet over – og ikke bare fra nordmenn.
– Cirka 20 prosent av gjestene på Sukkerbiten er turister. Vi har ikke markedsført oss aktivt mot tilreisende, men det er åpenbart at ryktet sprer seg, både fra munn til munn og på sosiale medier. Å bygge kule badstuer har blitt en effektiv måte å sette seg på reiselivskartet, sier hun.
Ingen statussymboler
Det er ingen tilfeldighet at Norges første og eneste badstufestival finner sted i Vang. Badstutettheten i Valdres-kommunen er uvanlig høy, med hele tre offentlige badstuer (og mange flere private) fordelt på drøyt 1500 innbyggere. Knut Lerhol (38), lokalfødt ildsjel og en av festivalens to arrangører, sier at badstuene tiltrekker seg folk fordi de ikke gjør forskjell på dem.
– Det betyr ingenting om du er turist eller fastboende, om du er ung eller gammel, eller om du har Tesla eller busskort. Før man går i badstua, legger man fra seg alt som viser status, sier han.
Lerhol er også medforfatter av boka «Badstufolk», som tar for seg badstutradisjonene i Norge og fremveksten av nye saunaer.
– Nordmenn var ivrige badstubrukere helt fra vikingtiden og fram til besteforeldregenerasjonen vår. I en tid før hver husholdning i Norge fikk sitt eget baderom, ble grendebadstuene brukt til hygiene og kroppsvask. De var også en sosial motor i både bygd og by, som samlet folk på tvers av generasjoner og gårder, sier han.
Kreativt i Norge
Boka tar også for seg noen av de mest unike badstuene i Norge – fra en badstue bygget av studenter i et gammelt ammunisjonslager utenfor Trondheim, til små privateide badstuer på traktorhengere og i konverterte campingvogner. Kreativiteten er noe av det som gjør badstuas comeback ekstra spennende i Norge, ifølge Lerhol.
– For eksempel i Finland – der badstukulturen er mer forankret i folks hverdag – møtes man med sterkere meninger om man vil bygge noe utradisjonelt. Her i Norge er vi friere til å eksperimentere. Noen av de mest originale badstuene bygget i Europa de siste ti årene, finnes her i Norge. Og det kommer bare til å bli flere av dem, spår Lerhol.