Ser at debattinnleggene om Furutun snart går i fistel, og nå er Bård Hoksrud også på denne banen.

Det er viktig å ha klart for seg at dette dreier seg om et avlastningstilbud som de som ønsker det kan benytte seg av, og ingen bolig eller institusjon.

Hva er «barnets beste»? For en del barn og voksne med funksjonshemninger kan kontakt med andre i samme situasjon være godt og trygt. Det er god grunn til å spørre om det virkelig er slik at funksjonshemmede må ha det akkurat slik som normaltfungerende for å bli lykkelige.

En forutsetning for et godt liv er å klare seg i sosiale sammenhenger, og ha mål som er oppnåelige.

Å bruke normalt fungerendes ambisjoner om sosial vellykkethet, karrieremål osv. som målestokk for hvordan psykisk utviklingshemmede skal ha, det vil kunne skape mange tapere i denne gruppen.

Å skulle tvinge mennesker som ikke har forutsetninger for det til å klare seg i «normale» familier i avlastningssammenheng, er etter min mening ikke alltid til det beste for den det gjelder.

Å få være sammen med likesinnede, i et miljø der man kan fungere på sine premisser, er også en menneskerettighet.

Menneskerettighetskonvensjonen er tungt inne i debatten. Selvsagt har funksjonshemmede barn krav på et bra liv. En forutsetning for dette er at familiene deres og nettverket for øvrig ikke går i stykker. Derfor er et robust og forutsigbart avlastningstilbud veldig viktig. De øvrige familiemedlemmene, og de som jobber med avlastning, har også menneskerettigheter som skal ivaretas, i likhet med de funksjonshemmede barna.

Flere av innleggene er veldig kategoriske i sin tilnærming til utfordringen som Fredrikstad kommune, altså vi som bor her, står overfor. Det verste som kan skje for dem som er avhengige av et godt avlastningstilbud er at bena sparkes bort under dette prosjektet.