Unik tunnel

Ingen tvil om at arbeidet med tømmertunnelen utgjorde en stor bragd for 100 år siden.

Ingen tvil om at arbeidet med tømmertunnelen utgjorde en stor bragd for 100 år siden.

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

– Det finnes ikke maken til dette anlegget noe sted, beretter Per E. Lundh. Hans bestefar var med som kjørekar da det spektakulære tunnelarbeidet tok til for 100 år siden.

DEL

Ved idylliske Eidet innerst i Visterflo arbeider Per E. Lundh og andre entusiaster med å ivareta historien om den unike tømmertunnelen.
Gjennom Stikkatunnelen ikke langt unna farer bilistene hurtig forbi på E6, uvitende om at Østfolds dypeste hemmelighet ligger i avgrunnen langt under dem. Torsdag denne uken var det nøyaktig 100 år siden arbeidene med tunnelen som i dag leder Fredrikstads drikkevann, ble påbegynt.

Monument.

Like over nyttår i 1906 kom anleggsarbeiderne til stedet for å forberede sprengingen og byggingen av det som også ble kalt "verdens største lenseanlæg". Tunnelen som ble sprengt fra Vestvannet til Visterflo, er godt over tre kilometer lang og er ingeniørkunst av de sjeldne.
Munningen på tunnelen er nærmest som et monument hugget i granitt, og over den er det festet en bronseplate hvor det står skrevet "Bygget i kong Haakon VIIs 1-3 regjeringsaar".
For to år siden tok Lundh sammen med Einar Bjørland initiativet til å starte foreningen Venner av Eidet lensemuseum med hensikt i å ivareta miljøet rundt det særegne kulturminnet. I dag teller foreningen 25 medlemmer som jobber med å samle inn utstyr og restaurere bygningene på stedet.

Hovedveien.

I Plankebyens storhetstid ble tømmeret som skulle til sagbrukene, fløtet på Glomma.
Det var elven som var hovedveien, men stokkene hadde en farefull ferd. Gjennom Sarpsfossen ble mange av stokkene knekt til pinneved. Etter hvert ble dette unngått ved hjelp av tømmerrenner, men problemene stoppet ikke der.
Foruten å bli brukt til tømmerfløtning var elven en viktig ferdselsåre, og utover 1890-tallet ble konflikten mellom havnetrafikken til Sandesund og fløtningen for stor.
På en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 vedtok Fredrikstad tømmerdirektion å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo.
– Man hadde tre-fire forslag å velge mellom, forteller Per E. Lundh.
Ett av dem var sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen, mens et annet var gjennom Ågårdselva. Dette satte Soli Brug seg i mot, og de enorme kastene i Sølvstufoss ville også ødelagt mye tømmer.

Genial idé.

I stedet for å tenke tradisjonelt fant ingeniør, og senere direktør, Wilhelm Blakstad i Fredrikstad tømmerdirektion ut at den beste løsningen ville være å sprenge en tunnel med jevnt fall under hele Raryggen ved Eidet. Det var et gigantprosjekt man i dag kan ha vanskelig for å forestille seg: 3170 meter lang, og med en høydeforskjell fra Vestvannet til Visterflo på 20 meter.
På grunn av de store mengdene med løsmasser ble inngangen til tunnelen bygd på et sted hvor fjellet nærmest hang utover Isnesfjorden i Vestvannet. Ved å legge løpet i en slak bue kunne hele 2602 meter sprenges ut i fjell.
Wilhelm Blakstad, som i sin tid også ble ordfører i Fredrikstad, ble tildelt Den Norske Ingeniørforenings ærespris for arbeidet med tunnelen.

90 meter ned.

For å gjennomføre sprengningsarbeidene ble det foruten lokale krefter tilkalt rallere og anleggsslusker fra så vel Sverige som Trøndelag og Sørlandet. Anleggstiden var beregnet til å ta fire-fem år.
Arbeiderne ble innlosjert i brakker som var plassert i Liadalen og på Ramoen. Fra disse plassene ble det nemlig sprengt ut dype hull som førte fra overflaten og ned til tunnelnivået. Slik kunne man sprenge ut tunnelen på flere steder samtidig.
De to "synkene" er henholdsvis 40 og 90 meter dype og har en diameter på 2,5 meter.
– Synkene går litt på skrå og ender opp på et platå ved siden av selve tunnelen, forteller Per E. Lundh.
Nedover sjaktene var det en skinnegang hvor en dampmaskin med vinsj sørget for at den utsprengte stenen ble fraktet opp i vagger. Bestefaren hans var 26 år da han fikk jobben med å styre dette trekket, hvor også anleggsarbeiderne ble fraktet ned til undergrunnen. Ved å gi bankesignaler kunne kjørekaren kommunisere med arbeiderne dypt nede i fjellet.

Som å se inn i natten.

Redaktør Laurentius Urdahl i Fredriksstad Blad besøkte anleggsarbeiderne mens de holdt på og har gitt en levende beskrivelse av møtet med storsynken:
"Når man tittet ned i åpningen var det som å se inn i natten. Man kunde bare se trinnene på den lodrette stige et stykke nedover, inntil de forsvandt i mørket. Her skulde jeg ned. Riktignok var jeg ung den gang og ikke svimmel eller redd av mig. Tvertom lysten på eventyr og syntes det bare var moro. Men det spørs om jeg hadde vovet mig til å klatre ned og opover en rett stående stige som var ca. 20 meter lenger enn Vestsidens kirketårn, hvis den var reist i fri luft".
Åpningene til de to synkene er fremdeles å finne i lia opp mot Stikkaåsen. Dersom man lar øynene lese landskapet, kan man se at skogbunnen nord for Storsynken ved Ramoen er fylt opp med store mengder sten som for hundre år siden ble heist opp fra avgrunnen. Nede i tunnelen benyttet arbeiderne seg av små oljelamper for å lyse opp det stummende mørket.

Sju millioner stokker.

Rundt 10.000 kubikkmeter fjell ble sprengt ut.
– Arbeidet ble gjort med en utrolig presisjon, sier Lundh.
18. september 1908 var sprengningsarbeidet ferdig. Det ble bygget en trerenne i bunnen slik at stokkene skulle gli smidigst mulig gjennom, og våren 1909 var alt klart til bruk.
Stokkene brukte 13-14 minutter på sin ferd fra Vestvannet til Visterflo.
Fra en liten skiftebu ble tømmeret styrt til den ene eller andre lensa. Hele 90 mann arbeidet her ved inntaket og utløpet til tunnelen. Antall stokker som årlig gikk gjennom tunnelen var avhengig av konjunkturene, men i 1953 da gjenreisningen etter krigen var på sitt sterkeste, nådde man en topp på over sju millioner stokker.
På grunn av saltinnhold i Visterflo ble Fredrikstads drikkevann fra 1960-tallet hentet fra Vestvannet gjennom tømmertunnelen og ført med rør under Visterflo.
Det var liv i tømmertransporten gjennom tunnelen frem til slutten av 1970-tallet da den ble kjøpt opp av Fredrikstad kommune. Her starter altså byens drikkevann sin ferd før den ender opp i kranene våre via Borredalsdammen og Høyfjellsbassenget.

Fra slit til rekreasjon.

I Eidet er det et unikt bygningsmiljø fra tiden da lensa var i bruk. I den gamle kølabua har det lille lensemuseet funnet sin plass.
Her har ildsjelene samlet sammen utstyr som ble brukt under arbeidet med tunnelen og i lensa. Her finnes også et par karakteristiske lensebåter med spiss i begge ender og en modell av tunnelanlegget bygd i 1917.
Under byggingen av tunnelen besøkte en av datidens kjente skillingsvisediktere Eidet. I 21 vers beskrev han det farefulle arbeidet rallerne i Eidet bedrev, blant andre dette:
"Hvor Bjerget sig hæver mod Himmelens hvælv til floden ved Wister hin brusende elv. Der bores og skyldes ved morgen og kveld i fjeldet en stor Vandtunnel".
I dag er slitets plass overtatt av rekreasjonen. Ved Visterflos bredd treffer vi på både gjeddefiskere og kajakkpadlere. Sist lørdag var også Per E. Lundh og hans kamerater på plass for å pleie det 100 år gamle kulturminnet.
– Interessen for historien er arvelig belastet, avslutter han.

Kilder: Gamle avisartikler Fr.stads Tilskuer, FB og Demokraten (samlet av Lars Aker), materiale fra Per E. Lundh, Eidet lensemuseum
og Tune historielag.






Artikkeltags