Superjournalisten

For andre gang har journalist og Dr. philos   Anne Hafstad stukket av med Medie-Norges gjeveste journalistpris. Hun var med på å avsløre vannverksskandalen på Romerike.

For andre gang har journalist og Dr. philos Anne Hafstad stukket av med Medie-Norges gjeveste journalistpris. Hun var med på å avsløre vannverksskandalen på Romerike.

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Ved en tilfeldighet skled Anne Hafstad inn i journalistyrket. Nå er Kråkerøy-kvinnen kronet med journalistikkens gjeveste pris - igjen!

DEL

Provinsavisens utsendte står og knekker nakken på bakken foran Postgirobygget. Der oppe i Aftenpostens høye sfære skal vi møte en av avisens fremste bulldosere mot snusk og grums i samfunnet.
Nylig høstet Anne Hafstad SKUP-prisen for sin gravende journalistikk. Hun var med på å avsløre Nedre Romerikes tidligere vannverkssjef – han som blant annet hadde kjøpt seg hele ni jaktfarmer i Sør-Afrika!

"Detektiv" med penn.

Kråkerøy-kvinnen er en av få som har oppnådd å få den høythengende journalistprisen to ganger. Første gang var i 2000.
Da avslørte hun at hyperaktive barn og unge i Norge fikk feil medisin. Dette til tross for at både pårørende og leger hadde påpekt overfor Statens legemiddelkontroll at det måtte være noe galt med medikamentet.
Hadde det ikke vært for Anne Hafstad, ville pasientene kanskje fortsatt måtte slite seg gjennom en hverdag fylt med bivirkninger.
Anne Hafstad var relativt fersk i faget da hun fikk første SKUP-pris.
– Jeg skjønte ikke bæret da navnet mitt ble ropt opp, sier hun beskjedent når vi endelig har funnet oss et stille glassbur i Aftenpostens store, åpne kontorlandskap.
Hun likte ikke fokus på seg selv og sa den gang nei da FB spurte om et portrettintervju.

Dr. philos.

Da Anne Hafstad høstet den første prisen hadde hun bare tre år bak seg som journalist – et yrke hun aldri hadde drømt om at hun skulle havne i.
Hafstad har ingen journalistutdanning. Da hun flyttet fra Fredrikstad etter artium i 1977, var det for å bli sykepleier.
– Jeg var gæer'n i bena som barn og gjennomgikk derfor flere operasjoner. Erfaringene fra sykehusene gjorde at jeg bestemte meg for å jobbe i helsevesenet. Jeg ville gjøre en innsats for å rette opp mangler jeg så som pasient.
Sykepleien ga blod på tann og det endte med doktorgrad. Tema for doktoravhandlingen var unge jenter og røking. Mens hun jobbet som forsker ved Statens institutt for folkehelse kom hun over et utvekslingsprogram for forskere og journalister. Dermed fikk Anne Hafstad prøve seg som journalist i Aftenposten i tre måneder. Da de tre månedene var over, fikk hun tilbud om fast jobb!

– Skjerping!

Kråkerøy-kvinnen viste seg å være et naturtalent.
– Siden jeg så at det var enklere å få formidlet kunnskap om helsevesenet som journalist enn som forsker, var valget enkelt. Jeg tenkte at jeg kunne jobbe som journalist i ett til to år. Deretter kunne jeg gå tilbake til forskningen.
Heldigvis for feilbehandlede pasienter og Romerikes skattebetalere ble det ikke sånn.
48-åringen synes det er mye ukritisk journalistikk om det norske helsevesen.
– Det er ikke lov å reklamere for reseptpliktig medisin i Norge. Derfor prøver produsenten å påvirke journalistene til å skrive om preparatene. Norske aviser markedsfører legemidler hele tiden. Her trengs det skjerping! Refser Hafstad.

Gir seg aldri.

Hun betegnes som en bestemt dame, som jobber veldig fort og som ikke gir seg "på tørre møkka". Når Anne Hafstad har fått teften av grums i systemet, jobber hun døgnet rundt for å få frem sannheten.
– Det går greit så lenge du ikke har noen som sitter sultne hjemme med gaflene, sier den single journalisten.
Et tips om at Aftenposten burde se nærmer på de offentlige vannverksselskapene på Romerike førte til SKUP-pris nummer to. Denne gang jobbet Anne Hafstad i team med to kolleger.
I en rekke artikler avdekket de at vannverkssjefen tappet de offentlige selskapene. Sønnen drev flere private selskaper som hadde fått dekket utgifter av vannverket. Videre avdekket de at vannverkssjefen hadde kjøpt seg hele ni jaktfarmer i Afrika. Da han ble konfrontert med dette, nektet han å fortelle hvordan han hadde finansiert kjøpet.
Takket være de tre skarpskodde journalistenes arbeid, blir nå flere av toppene i vannverksselskapene etterforsket av Økokrim.

Bok i ekspressfart.

– Jeg følte meg litt som Nancy Drew da jeg føk rundt i Sør-Afrika på jakt etter farmene hans, ler Anne Hafstad.
Vannverkssjefen hadde også shoppet sjiraffer for å gjøre de 43.000 mål store jaktfarmene mer eksotiske. Disse dyrene fantes ikke naturlig på landområdet.
– Det er jo ikke så veldig naturlig for en norsk journalist å stå og diskutere sjiraffpriser med folk. De koster forresten rundt 18.000 kroner stk., humrer hun.
Etter vannverkssaken skrev arbeidsjernet bok. Det tok to måneder.
– Jeg hadde ingen planer om dette selv. Det var Institutt for journalistikk som ville at jeg skulle skrive lærebok i helsejournalistikk.
Resultatet etter to måneder i bokskriverisolat heter "På helsa løs! Når pressen tar pulsen på Helse-Norge."

Super-golfer.

Det er typisk Anne Hafstad å være god, får vi høre av folk rundt henne.
Da hun kastet fordommen "golf er snobbete tøv" over bord og begynte å svinge køllene selv, klarte hun "Hole in one" allerede første sesong. Og på hyllen ved kontorplassen hennes troner tre førstepriser i Aftenpostens golfturnering.
– Jeg liker ikke å være dårlig, innrømmer hun lattermildt.
Som barn var hun ille god på ski. Hun ville også bli best i Kongstenbassenget, men meldte seg fort ut av klubben igjen – for der svømte Lene Jenssen, kommende vinner av OL-sølv.
Selv om hun klarer seg mer enn bra i golf og journalistikk, har det ikke alltid vært godt å være Anne Hafstad.
– Moren min brant opp på Solliheimen. Fem timer etter at hun døde fikk jeg vite at hun ikke var moren min. Jeg var adoptert.

Adopsjonssjokket.

Det var julen 1993 at Anne Hafstads mor skulle ta seg en røk. Hun hadde da et korttidsopphold på institusjonen Solliheimen på Kråkerøy.
– Vi hadde sagt ifra at hun ikke burde røke mens hun var alene, sukker Hafstad.
Røkingen endte med at moren ble så hardt brannskadet at hun måtte rett på sykehus. Hun døde av skadene tre måneder senere.
– Vi fikk ikke kontakt med mor i perioden frem til hun døde, og det var veldig hardt for oss.
I familiens gamle safe lå en konvolutt med påskriften "skal ikke åpnes før etter min død". Det gulnede, offentlige brevet avslørte at Anne og broren er adoptivbarn.
Da Aftenpostens første A-magasin kom ut igjen i oktober 2005 etter 12 år "i brakk", sto hele den gripende historien på trykk.

Lærdom.

Anne Hafstad er ikke bitter. Men hun føler seg veldig lurt.
– Ærlighet og redelighet var jo så viktige verdier i familien vår... Men jeg skjønner at det kunne bli som det ble. Pappa døde tidlig og moren min fikk seg altså ikke til å ta opp temaet. Sjokket etter morens død har lært henne at mennesker er mye mer sammensatt enn man tror.
– Ting som ser tilsynelatende alminnelig ut, er ofte ikke det likevel. Det har jeg hatt nytte av i journalistikken.
Vi rusler i hælene på gravejournalisten opp de siste trappene til 26. etasje. Hun går med knottesko – sikkert smart når man skal sette etter maktmennesker som har noe å skjule.
Fra Postgirobyggets topp sveiper Hafstads granskende blikk over hovedstaden, og enda lenger. Mon tro om hun har flere SKUP i sikte.

Artikkeltags